De usynlige lampene – del 1

Bli med på en artig, liten historie som starter i Østerrike-Ungarn i 1849, som involverer én av Kristianias aller beste kunstsmeder og en kulturskatt som nesten gikk tapt.

Av Anne Mette Hope

Har du vært på omvisning i Kongsberg kirke? Da husker du kanskje noe om at kirka skulle likne oss mennesker, enkel utapå og rik inni. Eller som arkitekt Joachim Andreas von Stukenbrock sa det omkring 1739:

«Kirken skal være som et menneske. Enkel i det ytre, men jo lenger man kommer inn, jo vakrere bør det bli.»

Svimlende fire millioner mursteiner skiller det ytre og det indre av Kongsberg kirke.

På innsida – en strålende altervegg, praktfulle lysekroner av beste nøstetangenglass, kunstferdig marmorerte treflater og gullforgylt detaljrikdom, bokstavelig talt av en annen verden.

På utsida – overveldende i sin størrelse, så å si fri for utsmykninger og kunstneriske sprell, streng og pietistisk. Kontrasten er et slående eksempel på symbolsk arkitektur.

Denne gangen skal det ikke handle om alt det vakre inni, men om noen enkle, nærmest anonyme detaljer på fasaden. Du skal få bli med på en artig, liten historie som starter i Østerrike Ungarn i 1849, som involverer én av Kristianias aller beste kunstsmeder og en kulturskatt som nesten gikk tapt.

Karen Bjerken er en kunnskapsrik, tidligere formingslærer. Foto: Anne Mette Hope

En ekte ildsjel

Vi er på vei til Sandefjord for å sjekke ut en sak om metallarbeid. Der skal vi gjøre et uventet funn. I en villa nede ved fjorden møter Karen Bjerke (75) oss. Navnet hennes dukket stadig opp ved søk etter stoff om smeder av den gamle skolen. En stund etter at vi tok kontakt, kom en invitasjon til å ta en kikk på noe materiale hun hadde samlet.

Karen viser seg å være en hyggelig, og ikke minst kunnskapsrik, pensjonert formingslærer med velutviklet sans for godt håndverk. En lang karriere ved ulike museer og et hjerte som banker for formidling av historie har vært viktig for det vi nå skal høre om.

– Da jeg ble pensjonist, måtte jeg foreta meg noe, forteller hun.

Det hun foretok seg, var å gå til innkjøp av kamera og starte sitt eget private prosjekt med å dokumentere de mange vakre smijernsarbeidene i Oslo. I tre år vandret hun rundt i hovedstaden, dokumenterte, dykket i arkiver, pratet med gårdeiere.

– Jeg startet av ren nysgjerrighet. Jeg forsto etter hvert at Byantikvaren ikke hadde noe særlig stoff om temaet, det handlet bare om arkitekter og kunstnere. Men disse hadde jo samarbeidet med smeder, og det syntes jeg var utrolig spennende. Nasjonalbiblioteket ble Karens andre hjem i lang tid, og gamle fotografier viste at mange av de vakre portene, gitrene, balkongene og smijernsdetaljene som preget de mer fasjonable murhusene i eldre bydeler enten var forsvunnet, eller var i ferd med å bli ødelagt.

Det møysommelige arbeidet resulterte i utstillingen «Smi mens jernet er varmt» i 2009, i regi av Oslo Bymuseum. Hensikten var ikke bare å åpne folks øyne for glemte perler, men også bidra til å ta vare på kunnskapen om smedene, smijernet og formidle hvordan metallkunsten kan tas vare på.

Karl Bruno Bilgrei.

Karl Bruno Bilgrei (1898-1990)

Karen Bjerke fremhever fem kunstsmeder som satte betydelige spor etter seg i Oslo. Én av dem var Karl Bruno Bilgrei. Faren Carl var av jødisk slekt, fra byen Bilgoraj i det gamle Østerrike-Ungarn.

Han utdannet seg til kunstsmed i Wien og kom til Kristiania i 1896. Han ble kjent som en meget dyktig kunstsmed, som samarbeidet med flere kjente arkitekter. Han hadde nettopp etablert sitt eget verksted da han døde i 1916, bare 47 år gammel. Tilbake sto enke og tre barn, blant dem sønnen Karl Bruno. Året etter døde moren, og den knapt 18 år gamle gutten måtte ta ansvar for søsknene, i tillegg til å holde det gående i bedriften.

Karl Bruno begynte i smia hos faren som tolvåring, og skal ha vist anlegg for faget. Smedmesteren C.F. Andersen hjalp ham med svennebrev og mesterbrev, deretter fulgte fem års studier ved tegnelinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Bilgrei dro etter hvert på mange studieturer til utlandet, samtidig som han drev sitt eget verksted med flere ansatte.

Bilgrei var meget arbeidsom, og var på verkstedet fra klokka seks om morgenen til klokka halv åtte om kvelden, hele sitt yrkesaktive liv. Han fikk et svært godt renommé og ble en markant skikkelse som kunstsmed. Han var dyktig til å tegne og hadde tegnekontor på verkstedet, der han skisserte prosjekter sammen med kundene. Han nøt stor respekt, men skal også ha vært en mann med bestemte meninger. Han kunne være både stri og arrogant.

Karl Bruno Bilgrei fikk mange og prestisjefylte oppdrag, og samarbeidet med kjente arkitekter som Carl Berner, Magnus Poulsson og Arnstein Arneberg. Samarbeidet med Arneberg startet tidlig, varte i mange år og Bilgrei ble kalt «gullgutten til Arneberg».

Mange av de kjente arbeidene til Bilgrei kan sees i dag, blant annet på og i Oslo Rådhus, porten i den kongelige gravkrypten på Akershus slott og utearbeider på skipsreder Anders Jahres prakteiendom «Midtåsen» i Sandefjord.

Karl Bruno Bilgrei hadde et langt yrkesliv og var enormt produktiv. Han behersket de fleste teknikker innen smijernskunsten, og har helt tydelig likt utfordringer. Bilgrei er den kunstsmeden som best representerer spennet i tid og forandring innen faget på 1900-tallet. I tillegg til det nære og gode samarbeidet med en rekke arkitekter, utviklet han sin egen stil og form, som passet godt til tidens arkitektur. Stilen ble stram, enkel og ren, uten snirklete detaljer.

Samarbeid med Gustav Vigeland

Et interessant, men krevende samarbeid startet etter at Bilgreis verksted leverte to lysekroner til Gustav Vigelands hjem. Den kjente kunstneren ble begeistret for kvaliteten på arbeidet, og inviterte Bilgrei til et samarbeid som varte i tre år. Øglemotivene i hovedportalen til Vigelandsparken ble utført på Bilgreis verksted.

Vigeland og Bilgrei var to sterke personligheter. Det er ting som tyder på at de etter hvert ble så uenige at samarbeidet opphørte. Bedre ble det ikke da Vigeland tilbød to av Bilgreis beste smeder å arbeide for seg. Bilgrei skal ha blitt meget harm og bitter over dette.

Alle tegningene er private

Tusen tegninger som nesten forsvant

Da Bilgrei på sine eldre dager flyttet, etablerte han ei lita smie. Naboen ble også opptatt av smiing, og etter hvert en nær venn av den gamle kunstsmeden.

Etter et langt liv har man behov for å rydde i heimen, men noen ganger blir det gjort litt for grundig. En dag oppdaget naboen at Bilgrei sto ute i hagen og kastet gamle tegninger på et bål. Da han forsto hvilke verdier som gikk opp i røyk, fikk naboen lov å redde det som var igjen. Tegningene ble deretter oppbevart på et loft i mange år.

– Kunstindustrimuseet tipset meg om at det fantes en person som skulle ha oppbevart interessant materiale, og jeg kontaktet ham, forteller den utrettelige Karen Bjerke, som tok kontakt med mannen, som viste seg å være Bilgreis gamle nabo.

Materialet var interessant, men skittent og luktet av fuktig loft, så det var på høy tid at det ble tatt hånd om, forteller hun.

Karen kontaktet Norsk Folkemuseum og spurte om de kunne tenke seg å overta hele arkivet. Det stilte de seg positive til. Giver og mottaker fikk kontakt, og nå er materialet i gode hender på Bygdøy.

Karen Bjerke gikk egenhendig gjennom alt stoffet, cirka 1 000 tegninger totalt. Det er grovsortert, merket og pakket i egne arkivbokser for videre bearbeiding.

Det som står på ønskelista nå, er at de vakre tegningene på sikt kan bli renset og digitalisert.

– På den måten vil noe av hans livsverk og kunnskap komme ettertiden til gode, håper hun.

Så har tida kommet – vi sitter fortsatt i Sandefjord, og klør i fingrene etter å få bla i permene med de vakre arbeidstegningene til mestersmedene…

Fortsettelse følger i morgen…

 

 

3600.no

Se alle innlegg