Sense Trening og helse sitt ti år lange eventyr er en reise i pågangsmot, drømmer og engasjement.

Det skal ikke mye til for å få gründerne bak Sense Trening og helse, Wenche Aasmundsen og Hilde Groven, til å snakke.

I hvert fall ikke når det handler om «babyen» deres: treningssenteret de åpnet for ti år siden.

Én times opptak ble til 11 A4 sider og det du får lese nå er noen av høydepunktene.

– Hele greia var jo egentlig resultatet av en vinkveld i april i 2008, avslører de to blide og entusiastiske lederne da vi møter de i pauserommet på Sense-senteret i Reinsgate 2.

– Vi var en gjeng med unge, fremadstormende jenter, som hadde trua på seg selv og den trua ble bedre og bedre for hvert vinglass, bekrefter Wenche om kvelden i april for ti år siden.

– Det er mye god helse i vin også, legger hun til og ler.

Det er nok mange av oss som har løst verdensproblemer på en kveld med noe attåt i glasset. Poenget er bare at denne kvelden virkelig gjorde en forskjell for de som var tilstede. 

– Hun ene blei så ivrig at hun nesten var klar til å bestille taxi for å dra rundt og se på lokaler samme kveld.

Alle hadde de trygge arbeidsplasser. Tanken på å skulle starte for seg selv var skummel.

– For man vet jo hva man har og man vet ikke helt hva man får, forteller Wenche.

Wenche og Hilde hadde før den tid blitt kjent gjennom å veksle på å ha mammapermisjon på et annet treningssenter i byen. Året de turte å ta sats, jobbet Hilde som fysioterapeut i Klokkerbakken.

– Vi var vel over gjennomsnittet engasjert i det vi holdt på med og fant ut at vi ville prøve selv. Jeg kom jo fra SATS-systemet og hadde mange ideer om ting man kunne gjøre, og så kom jeg til et punkt og tenkte: Okai, skal jeg få realisert dette her, så er tiden inne for å gjøre det på egenhånd, innrømmer Wenche.

Helt rå på oppussing

Dagen etter den berømte vinkvelden, begynte de å kikke på hvilke muligheter som var i byen – og lokaler. Det tok ikke lang tid før de fant noe som var aktuelt – og sommeren det året fant de lokaler i kjelleren til LP-bygget i Stasjonsbakken. Perfekt for studio for personlig trening og behandling – som var forretningsideen i starten..

Det viste seg kjapt til å være for smått.

– Det begynte å lekke ut hva vi dreiv med og så begynte vi å få tilbakemeldinger som «men hva med gruppetrening da? Det er jo der dere er skikkelig gode», så da ble det til at vi bestemte oss for å drive med det også. Vi var veldig påvirkbare i den perioden, men det krevde større lokaler.

Skjebnen ville ha det til at det var ledige lokaler bare et steinkast unna.

– Vi fikk tilslag i Karches gate 3, men der måtte vi ta lokalene som de var. Så vi måtte begynne å rive ned og pusse opp, for å få det slik vi ville.

– Får vi ikke til å drive treningssenter, kunne vi starte oppussingsfirma, for vi var helt rå på oppussing! forteller de to i kor og ler.

Takket være en solid forretningsplan fikk de 300.000 fra en lokal bank til å pusse opp lokalene.

– Vi fikk hjelp av familie, venner og alt som var. Ja, vi pantsatte til og med husene våre. Alle tre. For å få det lånet. Og så satte vi i gang.

Det ble ikke mye ferie den sommeren der. 

– Da var det å jobbe tjuefiresju fra første juli til vi åpnet den femtende september, forteller Wenche.

– Det var tretti varmegrader og og jeg husker synet av Bente (Zachrisen Steiro) som stod i bikini og høgde opp gamle teppefliser med barkespade, ler Hilde.

«All in»

Hva skal til for å gå fra en vinkveld til å faktisk stå der i bikinien og rive opp teppefliser? Det å tørre å pantsette huset sitt for drømmen?

– Jeg tror ikke vi skjønte hva vi gjorde, men det var en genuin tro på at dette skulle vi og dette skulle vi få til, innrømmer Hilde.

– Og så tror jeg vi tre på en måte har vært mestere til å dra hverandre opp på en måte. Vi er så flinke til å ha den positiviteten og den «driven» og engasjementet som skal til for at vi klarer det.

Erfaringen fra idrettskarrieren var også en fordel.

– Alle har jo vært i idretten og det tror jeg har vært en styrke. Det å sette seg mål og bare gå «all in». Det er ingen middelvei her. Du må «all in».

Fra den dagen var det aldri noe tema å trekke seg.

– Herregud som vi stod på. Vi skjønte vel ikke hva vi satset, hva vi gikk til, men vi hadde jo bestemt oss, sier Hilde.

– Vi visste at dette ville bli et hardkjør, og vi hadde ingen medlemmer, men ryktene gikk fort og folk begynte å komme innom mens vi dreiv å pusset opp, forteller Wenche.

Instruktørene kom også etter hvert og ting begynte å falle på plass.

Økonomisk derimot, var det tøffe dager.

– Vi måtte gå i butikken og sjekke prisene på alt. Jeg fant for eksempel ut at krydderskinke koster ti kroner mer for pakken enn vanlig skinke. Og jeg måtte ikke kjøpe krydderskinke for jeg hadde salt og pepper hjemme, røper Wenche hvorpå Hilde ivrig legger til:

– Jeg glemmer ikke Wenche: «det koster ti kroner mer for sånn krydder rundt kanten», husker jeg du satt og sa under en lunsj.

– Ja, jeg sjekket pris på alt jeg skulle kjøpe. Det var en ny opplevelse, bekrefter Wenche og ler.

– Når jeg nå tenker tilbake, så var det en periode jeg synes har vært positivt også da. At man en gang i livet kan ha det sånn trått. Det lærer man så mye av og man klarer seg på ekstremt lite om man bare må, legger hun til.

Åpningsdagen

15. september åpnet de dørene til sitt helt egne treningssenter, men begge avslører at de stod på til absolutt siste minutt.

– Søndag kveld den 14. september, satt vi på gølvet som noen slakt. Helt hvite i trynet. Vi så ikke ut i måneskinn og skulle egentlig vært i vårt livs form og klare for å ta imot folk på gruppetimer dagen etter.

– Vi hadde kjøpt pizza og potetgull og så på logoen vår som sa «Sense: vi kan helse». Det glømmer jeg aldri. Det var jo så vidt vi klarte å gape over maten, forteller de og ler høyt.

… og dagen etter var det pang! Kjøre på.

Wenche glemmer aldri den første timen hun skulle holde.

– Det var en spinningtime. Sykkel 45 eller noe sånt. Da vi åpnet dørene på morningen, tenkte jeg: Dette er den sykeste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Det å faktisk si velkommen til sitt eget, det var så rart: å si velkommen til Sense, liksom, eller velkommen til oss, eller hva det var for noe jeg sa.

– Den var så rar den følelsen. Hodet mitt var jo der. Det var det største jeg har opplevd noen gang, og kroppen min lå fortsatt i senga og sov! Jeg var så sliten! Og så skulle du liksom si noe med den største entusiasmen og gleden og kroppen er liksom bare. Nei, det var helt.

– Vi tok et fellesbilde, jeg vet ikke om det var den dagen eller noen dager senere, som vi skulle bruke på en kampanje og vi ser ut som en gjeng med zombier. Det er så fælt det bildet. I sånne hvite t-skjorter i tillegg. Vi ser jo helt nerds ut, ler de to.

Det må ha vært mange følelser involvert?

– Ja, i hvert fall for min del, forklarer Wenche og fortsetter:

– For jeg har kanskje vært lengst i den bransjen her og har jobbet på så mange senter. For meg var det noe helt uoppnåelig å tenke at jeg skulle ha startet opp noe for meg selv. Jeg har jo alltid vært instruktør, personlig trener, vært på gulvet hele tiden. Nå ble jeg en av lederne. På mitt eget senter.

– Men når du er midt inne i det, blir det som å bygge et hus: du rekker nesten ikke å kjenne etter fordi du er så inne i fasen, det handler mer om du skal ha fugemasse eller silikon der, innrømmer Hilde.

Den neste fasen kom fortere enn forventet.

– Det tok jo ikke lang tid før det tok helt av med medlemmer og det ble trangere og trangere i de lokalene. Så vi måtte bygge ut gruppetreningssalen for å få inn flere deltagere, forklarer Wenche.

– Lokalene i Karchesgate var jo ikke bygd for trening. Så stakkars de som var på Junior og hårfrisøren under oss når vi dreiv av med trening over dem. Det drøss fra taket. Så vi var stadig vekk nede og go`snakket med dem. Vi skjønte etter hvert at vi måtte flytte mye av treninga lenger ned.

Sommeren 2010 var det på’n igjen. Frisørsalongen i første etasje skulle bli aerobicsal.

Rivingen tok de selv – men denne gangen kostet de på seg å la andre gjør det klart.

– Alt det ytre var på en måte mot oss, men jeg tror at de menneskene vi var, og det vi utstrålte, og den instruktørstaben vi fikk med oss på det her, gjorde at folk ble med oss.

– Mange har sagt i ettertid at de ikke skjønte hvordan vi kunne ha 900 medlemmer på det senteret, når vi flyttet derfra. At vi hadde klart å få til det med den kabalen, med resepsjon oppe, nede, og garderober der og dusjer der.. nei gud.

– Vi hadde jo for eksempel gruppesaler i andre etasje med samme inngang som vareleveringen til Nille, så da julekolleksjonen til Nille kom, ble det rene hinderløypa over og under julekuler for å komme seg frem til salene.

– Men det funka og folk var blide og fornøyde.

Byens første gründerpris

Det at de turte å ta sats og starte noe eget, var det flere som la merke til.

I 2011 ble de tildelt byens første gründerpris. Bak stod Sparebank1, Kongsberg Kommune og KNF.

– Vi ble nominert og det var så mange flinke motkandidater, men vi dro hjem med den prisen. Det er ikke det at vi har en unik historie, men det handler om at vi turte å satse, vi hadde egentlig ikke en skitt da vi starta.

Klart det ble feiring.

– Jeg husker faren min kom og hentet oss. De hadde jo spandert så mye på oss den kvelden, så vi var jo godt i lag når den kvelden var ferdig for å si det sånn. Midt i uka var dette her. . På vei hjem, kjørte vi gjennom byens gater med alle vinduene åpne, mens pappa satte på «We Are the Champions» på full guffe gjennom Kongsberg! Heldigvis var det ingen som så oss! røper Wenche og ler høyt.

Da uoppnåelige drømmer går i oppfyllelse

Hvilke følelser vekker det når dere nå tenker tilbake på de ti årene det har gått siden starten?

– Vi er jo en stor del av produktet hele tida, så vi er liksom inni den bobla hele tida, og det har kanskje vært vår svakeste side: det å tørre å bremse opp og kjenne litt etter på de følelsene der. Hva vi faktisk har skapt. Jeg fikk den på en måte veldig tilbake igjen når vi hadde åpningsdagen her [i Reinsgate 2, red.anm.].

– For det å flytte inn i noe sånt som det her, var jo i hvert fall helt uoppnåelig.

Tre år etter at de vant gründerprisen, slo de altså på stortromma igjen. November, 2014, kunne de åpne dørene i et splitter nytt bygg i Reinsgate.

Det var flere som ikke trodde de ville klare det. 

– Vi fikk en grundig analyse fra en gruppe på høyskolen som skrev en oppgave om oss. Konklusjonen der var jo det at Kongsberg trenger det, folk er positive, men at vi ikke kom til å klare det her uten å ta inn store investorer. Vi kikket på det og synes det var kjempeskummelt å trekke inn eksterne inn i bedriften vår – som ikke har den tilknytningen vi har – men som heller tenker avkastning på kort tid og er firkantet på bunnlinjen.

– Vi tenkte at vi hadde god tid på denne prosessen her.  Så vi ble full av en viss kvinne, og tenkte at pokker heller, hvorfor fader skal ikke vi klare dette her. Vi har jo klart det en gang før.

Ett og et halvt år før de åpnet det nye senteret, startet de markedsføringen og salget av medlemskap under Kongsbergdagene.

– Vi rigget til en kjempe stand i gågata, og kjøpte inn en sånn elgbjelle vi skulle ringe i hver gang det ble signert en avtale. Den bjella fikk kjørt seg! Det stod lang kø utafor det teltet og det var så kult. Det var helt sinnsykt med innmeldinger. Folk dro med seg venner og bekjente for detta her skulle folk være med på.

I forkant av salget avslørte de nyheten sammen med ansatte og medlemmer med en fest på Grand.

– Det ble jo en kjempekveld. Det kom godt over hundre stykker, smiler Hilde.

– Det var en fredagkveld husker jeg. Vi trodde ikke folk kom til å komme. De dro med seg ektemenn og det som var, for dette skulle dem få med seg. De var så nysgjerrige at de holdt på å gå av skaftet, legger Wenche til.

Gir aldri opp

Når jeg sitter sammen med Wenche og Hilde er det flere ting som slår meg: engasjementet, entusiasmen og en genuin tro på det de holder på med.

Dette er nok mye av nøkkelen bak deres suksess.

– Vi har alltid vært nøye på å vurdere om vi skal gjøre noe. Om det så har vært utvidelser eller flytting. Det er ingenting vi har gjort spontant. Men man vet aldri hva som kan skje og det er jo der litt av den galskapen kommer inn, at vi på en måte satser og Wenche har brukt den sammenlingningen flere ganger, at vi er som sånne badeender – som du trøkker nedi og alltid spretter opp igjen.  Det er egentlig litt oss, smiler Hilde og innrømmer at det også har vært tunge dager.

– Ja, det er klart, vi har gått på mange tunge smeller underveis, og det er mange ganger du tenker: «hva er det vi driver med?!» og vi har aldri vært noe flinke til å feire suksess og kunne se suksessen i det vi egentlig har gjort. Men det å kunne klare å åpne her da i 2014 uten ha tatt opp masse lån, uten å ha tunge investorer i bakhånd, er jo på en måte en milepæl og gevinst på at vi faktisk har gjort noe bra gjennom disse årene.

Åpningsdagen inviterte de til nok en minneverdig fest.

– På den festen her da vi åpnet, inviterte vi familie, venner og medlemmer som har vært med oss siden starten, Det kom flere og flere og det blei helt tjåka. Vi skulle liksom si noen ord, og jeg husker den følelsen da folk kom opp trappa.. det tok aldri slutt. Det tøyt av folk.

– At folk er villige til å sette av en fredag på en fest som egentlig var en fest for oss på en måte. Du så folk som sikkert ikke hadde vært ute på byen de siste tredve åra, som storkoste seg og stod der med glasset i hånden for å feire det vi hadde fått til. Den følelsen der, den er helt syk. Det er nesten som å stå på en seierspall den gangen jeg ble norgesmester i sykkel, innrømmer Wenche stolt.

– Når folk applauderer det du faktisk har gjort. Når du har vært inne i en sånn derre jobbeboble over så lang tid, du har sliti, men hatt tro på konseptet, og du tillater deg ikke til å slacke opp. Og så kommer den dagen og så er det overveldende.

En meningsfull hverdag

Hva har betydd mest i denne ti år lange reisen?

– For meg så er det liksom hele pakka, synes Hilde.

– At folk faktisk gidder å komme hit og bruke oss. Være medlemmer, mener Wenche før hun utdyper videre:

– At vi faktisk har skapt en arbeidsplass for mange, det synes jeg har vært veldig meningsfullt. Vi har flere personer her som faktisk har dette her som sin fulle, faste arbeidsplass.

Hilde skyter inn:

– At vi har klart å skape en bedrift da og ikke minst at vi har klart å holde sammen. I tykt og tynt. Vi stod jo her den 29. november, og hadde, den gangen, et av Norges flotteste og mest velutstyrte treningssenter. Ifølge enkelte leverandører så sier de at vi var topp tre. Den gangen. På grunn av fasilitetene, lokalene og utstyret vi hadde plukket ut.

– Det å gå fra 5. divisjon til eliteserien krever sitt.

– Men det har vi på en måte klart fordi vi alltid har hatt så tro på at vi skal lykkes og har dratt hverandre med opp dit.

– Jeg har gått stigene fra å være instruktør, til å være leder som skal drifte en hel masse mennesker, og det er ikke gjort i en håndvending. Jeg tror det som har vært litt vår greie er den folkeligheten vi viser. Vi tør å vise oss for dem vi er. Vi har også tunge perioder og har utfordringer i livet, men det å tørre å vise hvem du er så viktig. Man har så stort engasjement for bedriften. Vi er så ydmyke mot de resterende som faktisk gjør mye av jobben her som faktisk gjør at jeg kan leve av det også. Å se at de koser seg i jobben sin og at medlemmene har det godt her, betyr så mye.

Målet med Sense er å gi folk en bedre hverdag.

– Her inne skal de få lov til å være seg sjøl. Det spiller ingen rolle hvilken jobb du har, hvilken rang du har, her er vi alle på en måte under ett.

– Som jeg pleier å si: jeg kan ikke hjelpe deg der ute, men jeg kan hjelpe deg her inne, slik at du sjøl takler de tingene der ute mye bedre.

– Du ser at de får et bedre liv av å bruke to, tre timer i uka her inne. Så ser du at de får et helt annet liv der ute. Og det gir meg utrolig mye mening. Da tenker jeg det at hvis jeg gjør den jobben kjempegodt, så kan man tjene penger på det, men det er ikke det som er utgangspunktet.

– Jobben er ikke gjort når vi tegner en tolv måneders avtale på et medlem. Det er da jobben vår begynner. Det vi er mest opptatt av er å se på hvor lenge et medlem er her i snitt. Det er det som er viktig for oss. Og se at vi har langvarig, lojale medlemmer. De er viktigere enn de som er inn og ut.

Konseptet utvider

Wenche og Hilde gav seg ikke der.

– Da vi kom til rundt sånn 2015, så begynte disse lavprisekspress-senterne å poppe opp. Vi så at det var ganske mange studenter som snudde i døra her fordi de synes det var dyrt, selv om de ville være her. Og vi synes kanskje at styrketreningsavdelingen vår ble litt liten etter hvert og vi har jo sett at det har endret seg litt. Det er flere og flere som trener styrke, så vi ble nødt til å sjekke ut dette konseptet mer.

– Jeg regnet på det og så begynte vi i fred og ro og kikket på lokaler, og plutselig så dumpet denne muligheten ned sommeren 2016, som gjorde at vi tre måneder senere satt med Sense Express-senteret i Stasjonsbakken.

– Det også har vært en suksess og gjort at vi får satt en enda tyngre stempel her i Kongsberg.

– Vi har jo ikke noe gjeld. Vi har to treningssenter som går godt. Vi har riktignok ikke tjent store penger, men regnskapet går bedre og bedre for hvert år. Pengene vi har tjent går tilbake til nye investeringer.

Begge er utrolige takknemlige for hjelpen de har fått på reisen.

– Vi har hatt et styre med andre som har hele tiden trodd på oss og er der fordi de er genuint interessert i hva jeg og Wenche driver med og som har støttet oss i alt vi har gjort og gitt oss den bistanden de kan gi oss. Og det er helt fantastisk. Uten de hadde vi ikke sittet her, understreker Hilde.

– Der igjen tror jeg vi får igjen for den ydmykheten. Det å tilegne oss kunnskap og tiltrekke oss mennesker som kan ting som ikke vi kan, legger Wenche til.

Du och jag, Alfred.

Hvilken rolle har dere i forholdet? Hvordan utfyller dere hverandre?

Begge begynner å klukkle.

– Jeg er nok litt vill og gæren. Wenche er sånn rolig. Veldig rolig. Veldig kontrollert. Alltid nøye gjennomtenkt. Og så er jeg den der som liksom: bip, bip, bip (*lager viftebevegelser med hendene*), og er veldig sånn, nå har jeg lyst til å gjøre det og det.. Jeg har mange idéer og Wenche er litt skeptisk. Men så ender vi alltid med at vi møtes på midten og så blir det alltid veldig bra, smiler Hilde og fortsetter like ivrig:

– Vi har jo hatt våre nedturer og det var en gang vi gikk en tur etter et styremøte hvor vi satt og grein og synes det gikk trått:.. Hva skal vi gjørra nå liksom? «Du och jag, Alfred». Men vi har ikke vært redde for å jobbe for å si det sånn.

Wenche ser også på ulikhetene som en styrke:

– Selv om vi er veldig ulike som personer og har ganske ulike liv, når vi kommer i jobbsammenheng, så klarer vi å utnytte hverandres ulikheter. Og det er ganske fantastisk at vi har klart det i så mange år. Med alle de kamelene som vi har svelget.

Hilde: … og alle de veggene vi har flydd på og alle de hullene vi har krabbet opp igjen av. Det kunne fort ha gått dritt.

– Men det har ikke gått på bekostning av vennskapet. Vi har kunnet vært uenige i ting, men vi har klart å holde det på et saklig nivå. Det er nok en del av styrken vår, synes Wenche.

– For det er fort gjort å få når man har så mange følelser og det går på ens egne økonomi. Men vi har hatt det rettferdig hele tiden, vi har like mange aksjer, vi står i det samme, vi har de samme inntektene, vi er likestilt. Da er det ikke så mye å diskutere. Vi har bare å vinne på å løfte hverandre opp.

Hvor kommer navnet Sense fra?

– Å, det var mange runder på det navnet. Herregud, vi styra jo på. Vi var ute etter latinske navn, altmulig rart, vi var til og med innom Studio Anima og Pust, forteller de to ivrig i kor.

– Men det var Linn Murphy som kom med navnet Sense, røper Wenche.

De spurte seg hva essensen med senteret var og kom frem til at det skulle handle om å bruke alle følelsene, bruke sansene mer.

– Vi skal se menneskene, jobbe med mennesker sett under ett, også på innsiden.

10 års jubileum

Nå har det altså gått ti år og det skal selvfølgelig feires.

– Det er ikke veldig mange enkeltstående treningssenter som faktisk får til det. I den forbindelse har vi tatt en opptelling i hvor mange som har vært medlem i ti år og som meldte seg inn i løpet av det første året, som tross alt bare var tre måneder, og det er nesten hundre stykker! skryter Hilde.

– Det viktigste med den runden her er at vi må få takke de som har hatt trua på oss og har stått ved vår side i alle år. Alt i fra samarbeidspartnere, familie som har hjulpet oss vanvittig mye, ungene våre som faktisk har holdt ut.

Å være supermamma og sjef for eget senter, krever sitt, men begge er utrolig takknemlige for mulighetene reisen har gitt dem.

Hva er planen videre nå da?

– Nei, nå skal vi bare tjene penger. Vi skal fortsette å tjene penger. Vi ønsker jo fortsatt å være ledende på trening i Kongsberg og få i gang flere mennesker. Jobbe for at folk skal få et bedre liv, rett og slett. Få flere i aktivitet.

– Vi er jo ganske mye ute, på seminarer og slike ting, og følger med på hva som skjer der ute og jeg synes det er interessant å følge med. for det er en bransje som endrer seg veldig fort. I hvert fall innenfor dette med digitalisering, hjemmetrening, virtuell trening. Det er masse som skjer, poengterer Wenche og fortsetter:

– Jeg tror det at det å være innovative som en del av verdien vår, at vi skal tørre å se hva som skjer der ute, er en styrke, men det må jo henge i tråd med at det faktisk skal være en bedrift. For det er mange flopper som kommer.

– Utfordringen vår er at vi ikke har nok timer i døgnet til å drive strategi, og jeg tror nå at de neste ti årene blir mer jobbing med strategi, som gjør at vi også kan bli gamle i denne jobben her, så vi ikke sliter oss helt ut.

– Vi blir garantert ikke borte! ler Hilde.

– Vi har for høyt engasjement til det, legger Wenche til.

– Og vi kommer garanter til å gjennomføre flere endringer som gjør at vi fortsatt er høyt oppe blant norske sentre, avslutter Hilde.

15. september, har de bursdagsfest på Grand Hotell. Det er nok en fest du ikke bør gå glipp av.