Det er mangt et rykte om hemmelige tunneler under byens gater her i bergstaden. Disse to er sanne.

– Ja, du vil ned i undergrunnen, sier Øyvind Nisja, rodeleder bygningsdrift for Kongsberg kommunale eiendom KF (KKE), og smiler.

Det er en flott høstdag i august, solen skinner og vi står utenfor tilfluktsbygningen i Hyttegata. For undertegnede vekkes minner om Sissels danseskole og ungdomsklubben Bjørneparkens glansdager på åttitallet.

Se også: Slik var Bjørneparken på 70-, 80- og 90-tallet. 

For vi skal ned i dypet. Ned de bratte trappene. Til «undergrunnen»; bomberommet langt der nede under vei og park.

KKE har blant annet ansvaret for å forvalte, drifte, vedlikeholde og utvikle Kongsberg kommunes eiendomsmasse. Noe inngangspartiet oppe bærer preg av.

Rundt oss ønskes vi velkommen av det gamle ventilasjonsanlegget til gamle Vestsiden Ungdomsskole. Hvilken skjebne de har vites ei.

Men det er jo ikke derfor vi har kommet hit. Vi skal dypere.

Der oppe er utgangen. Den «offisielle» utgangen. Foto: Anniken Tangerud

Nedover det første bratte trappepartiet legger man fort merke til at ting er pusset opp – og det av nyere dato.

Den nederste trappen (sett nedenfra). Foto: Anniken Tangerud

– Ja, det har blitt totalt pusset opp. Vegger, tak og rør har fått et nytt strøk maling og kommunen har lagt en betydelig sum i nytt nødutstyr her nede, forklarer Nisja.

Han viser oss det nye nødaggregatet (produsert i fabrikken i 2010), den nye el-tavla og det nye ventilasjonsanlegget. KKE er nedom en gang i måneden for å teste at alt funker som det skal.

Det er lite som minner om dansegulv, minglebord og DJ-boks her nå. Gulvet er striglet for sitteplasser og brukes mer eller mindre som lagerplass. Men det er lyst og luftig. Lite minner oss om at vi er dypt under bakken.

– Det har blitt veldig fint her, sier Nisja.

Benkene er borte vekk.
Få muligheter til å sjarmere DJen til å spille favorittlåta nå.

Men «kosekroken» og kiosken er her fortsatt.

Denne plassen kjenner kanskje mange igjen?
Glasscola og godis?

Til og med doene ser nyoppussede ut. Vi dristet oss inn på guttedoen og tok et hastig bilde.

Inne på kjøkkenet ser nesten alt flunkende nytt ut. Bare i den ene kroken finner du rester av den gamle gule OG oransje malingen som tidligere hadde vært på veggen.

– Her kan du flytte rett inn, smiler Øyvind.

– Men du kom for å se tunnelen sant? spør han og låser opp en tung metalldør i et dunkelt rom innenfor.

Rommet er alt annet enn pusset opp og det lukter innestengt og fuktig stein.

Døren knirker idet han sakte åpner den og på den andre siden den aner vi dimensjonene av dette undergrunnsstedet.

Han slår på lyset og rundt tyve/tretti (?) meter unna og oppover skimter vi en annen dør.

Døren befinner seg i kjelleren til Telegrafbygningen i Klokkerbakken. Et godt stykke unna inngangen vi egentlig kom inn.

Siden det er så mørkt og bratt, er det vanskelig å beregne nøyaktig hvor vi står, men vi tror vi er et sted på den andre siden av veien for Telegrafbygningen. Omtrent under muren, beregner vi oss frem til.

Jeg klatrer litt på den mørke og sleipe trappen for å ta et bedre bilde.

Hit, men ikke lenger.

Etter å ha nøysomt låst den tunge branndøren, befinner vi oss ute i det lyse allrommet igjen.

Vi skal videre. Vi skal til «Oasen».

Noen har til og med pyntet litt med et juletre i allrommet.

Ikke vet vi egentlig hva Oasen var, ble brukt til og hvorfor plassen er malt i så fargerike farger – med gule tekstiler i taket, men vi vet vi er i en tunnel som fører til en ny utgang.

Gangen inn i rommet som er malt i fargerike striper er ikke akkurat gjort i en håndvending og rundt oss er det malt både løver, apekatter, gress og giraffer i blide toner.

Men vi lar spekulasjonene ligge, lar bildene tale sin egen historie før vi klatrer opp i sollyset igjen.

– Ryktene sier jo det er endel tunneler i byen ellers også, forteller Øyvind lurt da vi takker for besøket.

Kanskje det blir flere turer?

Forts. følger.

Bomberommet i Hyttegata ble bygget en gang etter andre verdenskrig.