Fem halvvoksne gutter på den enkle scenen, der sølvpapir på veggen redder akustikken. Tettpakka med ungdommer i det trange lokalet. Det telles opp, og Dickens Paper er i gang med sin aller første spillejobb.

Den første konserten på Klubb Tilflukt. Foto: Privat

Året er 1968, det er kald krig og lokalet er et bomberom. Det var i disse omgivelsene rockemiljøet på Kongsberg ble født. Gutta var 15-16 år gamle og hekta på den nye musikken. Inspirasjonen var å finne på Radio Luxemburg og i musikkforretningen til Kari Borge.

– Først ble vi inspirert av Beatles. De var jo litt rockete, liksom. De så litt langhåra ut og det passa bra med protest og opposisjon, husker Svein Myhra, som har rukket å bli en herre på 66 år og en nestor i musikkmiljøet i Bergstaden. Etter hvert ble også band som Rolling Stones og Pretty Things, som nok var noen hakk mer rufsete enn Beatles, tidlige og viktige inspirasjonskilder.

Svein Myhra. Foto: Magnus Bjørnnes

For Sveins vedkommende startet imidlertid den musikalske karrieren lenge før popmusikkens inntog. Foreldrene var aktive i blandakoret.

– Men de hadde et kaldt øvingslokale, og tråorgelet måtte stå hos oss. Jeg rakk ikke ned til pedalene, så jeg spilte mens jeg satt på fanget til mor, som måtte tråkke. Det ble hun lei av, dro til Hvittingfoss og kom hjem med et trekkspill!

Så fulgte ei tid med undervisning hos den kjente trekkspilleren Arnt Haugen. Etter hvert gikk det opp for unge Svein at trekkspillkoffert ikke akkurat var det kuleste du kunne dra rundt på, og så dabba det av med den aktiviteten.

Gitar har han spilt siden 7-årsalderen, og fartstida i Guttemusikken sørget for notekunnskap. Men den nye popmusikken fristet. «Love Me Do» ble øvd inn på én streng.

Den nye musikken slo imidlertid ikke an på hjemmebane.

Svein husker at mor ikke likte «She Loves You» noe særlig. «De synger jo bare yeah, yeah, yeah – hva er det for slags tekst!»

– Men vi ble grepet av basillen, ler 66-åringen.

Litt forståelse må de ha blitt møtt med likevel, for unggutten ble lovet en forsterker hvis han kom inn på realskolen.

Og om det ble kjedelig på skolen, gikk det i å tegne rockeband på scenen.

– Det viktige å få med var gitar, j**** langt hår, forsterker og en ledning. Om det blei anledning, også rytmegitarist og orgel. Trommeslageren var vanskeligst å tegne. Svein Myhra påstår at ingen av disse åndsverkene er bevart for ettertida.

Øvingslokaler eksisterte ikke i Kongsberg på slutten av 60-tallet. Skulle man komme i gang, måtte man bokstavelig talt ta grep sjøl.

– Det var et lite og lukka miljø på Kongsberg, og det var ingen steder å gå. Men familien kjøpte hus på Riegelsbakken, og det hadde innreda kjeller. Der ble det muligheter for å øve, forteller Svein.

Han legger til at det å få tak i musikk, ikke var så enkelt.

– Vi måtte gå til Kari Borge og kjøpe en singel, den kosta kanskje ti kroner. På Marken kunne du kjøpe fire singler samla i én konvolutt. Det var som regel bare ræl, men jeg var heldig en gang og fikk med en singel med The Zombies. Ellers gikk det i titler som «Hele verden er så skjønn at jeg vil ta den i min favn», og det slo ikke akkurat an hos unge rockere, veit du.

Les også: Husker du: Musikk&Foto, Kari Borge

Det ferske bandet kjøpte også noter, øvde og spilte. På repertoaret sto etter hvert også låter av blant andre Kinks, Troggs og Small Faces.

Men hva skulle de kalle seg?

Bandmedlem Jørn Mosebekk har tidligere fortalt at det var han som fant på navnet Dickens Paper. Bokstavene ble skrevet med svart på en brun lærpung eller taske, og unge Mosebekk syntes at det både så bra ut og klang bra.

Koblingen til forfatteren Charles Dickens var der, og bandet hadde en plakat med en portrettegning av ham en tid. Den var det for øvrig myntgravør Øyvind Hansen som hadde tegna i anledning en jubileumsmynt.

Bandnavnet var nok et uttrykk for den sterke forbindelsen Mosebekk hadde til det engelske og snevet av det psykedeliske som lå i tida.

Selve ordet «dick» har jo også noen dobbeltbetydninger, men det var nok ikke i tankene til bandet på den tida.

Tekstene til coverlåtene var det verre med. Å google «lyrics» ble først mulig 50 år seinere, den gangen ei fjern framtid.

– Hvis vi ikke hadde plata, måtte vi ta opp fra radio og kjøre båndet mens vi prøvde å få med oss teksten. Enkelte steder var litt kinkige og måtte kjøres mange ganger, og ofte røyk det forbaska båndet og måtte teipes. Og da blei det jo ikke akkurat lettere å høre hva de sang. Vi trodde jo at engelsken var noenlunde, helt til vi fikk en spillejobb på NATO-basen på Kolsås. Der snakka de bare engelsk. Det var da vi skjønte at tekstene ikke var helt kurante. Jeg tror kanskje ikke publikum skjønte så mye, ler Svein.

Klubb Tilflukt

Dickens Paper var det første bandet som fikk øve i Bomberommet, som seinere ble utviklet til sagnomsuste Klubb Tilflukt. Rutinen var som følger: Nøkkel ble henta på Rådhuset. Når øvinga var ferdig utpå kvelden, var det å legge nøkkelen i en grå konvolutt og returnere den i postkassa.

Den første spillejobben var i nettopp samme bomberom. Radioforsterkere ble lånt fra Bøhmer. Forsterkerne ble, kanskje ikke overraskende sett i ettertid, sprengt. Da var det både tårer og fortvilelse i bandet.

Kameratskapet var viktig, og spilletrangen var stor. Så stor at det ikke var noe offer å tilbringe ferien i en kjeller.

– Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, kanskje det mest interessante albumet til Beatles, var nok den skiva som avgjorde at vi ville begynne å spille for alvor. Vi øvde hele sommeren og i august 1967 spilte vi med publikum for første gang. Det var på Guttemusikkens årsmøte!

– Jeg husker spesielt Lucy In The Sky – notene var selvsagt bestilt hos Kari Borge, og alle var veldig spente på om de kom fram i tide. Det gjorde de heldigvis, og mens andre koste seg ute, øvde vi på Lucy og andre låter i kjelleren. Det sier litt! (Vel, det kommer fram at det ikke bare var øving. Når sant skal sies, var det øving på dagen, festing og jenter på kvelden, innrømmes det. Journ. anm.)

Etter hvert investerte rockebandet i en temmelig sliten folkevognbuss fra begynnelsen av femtitallet, og dermed økte aksjonsradiusen. I hvert fall så lenge motoren gikk. De farta omkring – i Telemark, Vestfold, Oslo – til og med helt til Hamar. Helt knirkefritt gikk det sjelden. Enten var det motorstopp, eller så var forsterkerne gåene. Det var alltid noe, i følge Myhra.

Rikdom i form av penger ble det lite av. Det meste gikk til utstyr og avdrag.

– Når vi fikk betalt for en spillejobb, kanskje 4-500 kroner, kunne for eksempel den som hadde ansvaret for bilen opplyse at avdraget måtte betales. Da var det tomt!
Seinere ble repertoaret utviklet og utvidet, og det blir antakelig ikke feil å si at Dickens Paper også ble Kongsbergs første progressive rockeband. På settlista kom musikk fra band som The Nice, Procol Harum, Vanilla Fudge, Steppenwolf, Cream og Fleetwood Mac, for å nevne noen. Det ble større arrangementer, som for eksempel konserten i 1985 – Rock møter klassisk, der en haug med andre lokale musikere deltok.

Dagens utgave. Foto: Magnus Bjørnnes

Når vi spør dagens utgave av Dickens Paper om hva som var det beste med de tidligste åra, er svarene sammensatte:

– Å få til noe sammen! – Musikken i seg sjøl, den var bra og i en voldsom utvikling. – Å få spille gitar! – Å bli sett opp til! – Å dra damer…

På tidlig 70-tall begynte Klubb Tilflukt å ta form, og utviklet seg til et ungdoms- og musikkmiljø som ble kjent langt utenfor Kongsbergs kommunegrense. Men det er en annen historie.

Festene

Faksimile LP

Ungdomsstyret arrangerte åpne fester for kongsbergungdommen på slutten av 1960-tallet. Da var kravet at det skulle stå en organisert klubb bak. Asle Gihlen opptrådte som manager for Dickens Paper, men var samtidig formann i Kongsberg MZ-klubb. Dermed gikk arrangørforholdene greit i boks.

Festene kunne finne sted på Odd Fellow, Bykroa eller i bomberom, og det var gjerne idrettslag som sto for vaktholdet. I avisannonsene henvendt til byens håpefulle, og ikke minst deres foreldre, ble det reklamert med «godt vakthold».

Foreldregenerasjonen var nok på vakt overfor ungdommen, noe saken om «varslede opptøyer» under Kongsbergdagene på Kvarten (Laagendalsposten, 1967-68), viser. Her er det kosteligste formuleringer som er en kommunikasjonsdirektør anno 2019 verdig.

ROCKEBANDET DICKENS PAPER

  • Jan Hvashovd (Bass/vokal)
  • Torbjørn Hegg (Vokal)
  • Svein Myhra (Gitar/keyboard/vokal)
  • Bjørn Boye Hansen (Trommer/vokal)
  • Jørn Mosebekk (Gitar/keyboard/vokal)
  • Henning Falleth (Bass/gitar)
Foto: Magnus Bjørnnes