Det er over 50 år siden Anne Marie Ottersen flyttet fra byen, men ”Otters” er fortsatt en ihuga Kongsberg-patriot.
Vår største lokale kjendis forlot Kongsberg allerede i 1966 for å begynne på Statens Teaterhøgskole i Oslo, men hun regner seg alltid som Kongsberg-jente.
– Jeg elsker Kongsberg, det er byen i mitt hjerte, forteller Anne Marie Ottersen Lindtner (72).
– Det er der røttene mine er, det er der jeg har vokst opp, og jeg har alltid hatt Kongsberg inni meg når det har blåst litt. Jeg tror det har hjulpet meg til å holde beina på jorda og beskytte min identitet. Så jeg har mye å takke Kongsberg for. Selv om jeg har bodd mye lenger i Oslo, er det Kongsberg som er min by. Jeg føler meg fortsatt som en Kongsberg-jente.
Oppveksten på Baneveien, med halve slekta i nabolaget, vekker gode minner.
– Barneåra på Kongsberg var lyse. Vi bodde på Baneveien – bror Per, mamma, pappa og jeg i første etasje – tante Sigrid, onkel Ludvig og tante Borghild i andre etasje. I huset ved siden av bodde onkel Trygve og Tante Lill, med kusine Lillemor og fetter Jens, og på andre siden, i det gule huset, bodde min mye eldre fetter Rolf og hans familie.
– Vi levde i stor frihet, var alltid ute å lekte, uten å bli overvåket. Det fantes ikke TV, bare lørdagsbarnetimen på radio. Så vi måtte bruke fantasien – og kroppen. Jeg ser tilbake på min barndom som veldig lykkelig, der jeg bodde med familie på alle kanter og masse venner å leke med, sier Anne Marie.
– Vi hadde aldri mye penger, men en og annen kinotur ble det – det var utrolig spennende. Jeg var veldig glad i å gå på skolen – jeg likte å lære og hadde mange venner jeg kunne leke med. Jeg var også veldig aktiv, ble med i pikekoret, speideren og på turn – alt mulig.
– Kongsberg Pikekor med Anders Fotland som dirigent ga oss mange gode opplevelser. Anders var bror av Sigvart Fotland, en kjent radiopersonlighet. Det førte til at Pikekoret reiste inn til NRK og spilte inn plate – en stor opplevelse. Stort var det også å synge i Kirken julaften. Vi sto oppe på en av galleriene, usynlig for de som satt nede i kirken – sangen som fylte kirkerommet kom allesteds fra og hørtes ut som englekor – vakkert og gripende.
Saken fortsetter under bildet.
– Da ungdomstiden kom ble det mer venner, og noen hjemme-alene fester. Vi hadde ingen steder å være, så vi møttes ved Bommen-kiosken ved brua, kjøpte pølse hvis vi hadde penger, eller bare var der. Noen lørdager var det skolefest i gymsalen på Vestsiden skole. Vi syklet på sommeren og gikk på ski om vinteren. Det var jo Kongsberg!
– Ofte var vi hjemme hos hverandre. Vi ble en gjeng: Kjell Roar og Torunn, Roar og Aud, og Per Arne og meg. Det var gjengen som hengte sammen hele ungdomstida. Vi gikk på Rolfs konditori og senere på Kafé Fønix på Nytorget. Det satt vi med en sitronbrus eller Solo og en sjokoladekake og hørte musikk fra jukeboksen. Elvis var favoritten, men Tommy Steele og Cliff Richard var også med.
– Min eldste venninne er Kari Myhr, to år yngre og nærmeste nabo. Vi lekte mye sammen som barn, fant tilbake til hverandre og er venninner ennå. Vi har kjent hverandre siden hun var tre og jeg var fem. Det er en utrolig gave å ha et sånt vennskap! Jeg må også nevne min bror Per som jeg er så utrolig stolt av. Sammen med Kjell Gunnar Hoff startet han Kongsberg Jazzfestival. Samme Kjell Gunnar er gift med min beste venninne Kari, så her går alt opp i en høyere Kongsberg-enhet.
Anne Marie Ottersens karriere som skuespiller startet på Kongsberg gymnas. Da hun leste diktet ”Vann” av Nordahl Grieg, ble lektor Vogt Eriksen så begeistret at han utbrøt: ”Anne Marie, du har et fantastisk organ”.
– Det var starten. Jeg ville prøve å komme gjennom det trange nåløyet på teaterskolen – den eneste i hele landet. Hundrevis av søkere og kun 10-12 plasser. Jeg kom inn på Statens Teaterhøyskole i 1966.
Men det er en annen historie.
