Etter 20 år med eget verksted på Sørlandet valgte Steven Carpenter å flytte hjem igjen til Kongsberg.

En av forutsetningene var at han hadde et eget verksted her i byen… og det fant han. Nede ved Labro kraftstasjon.

Steven møter oss inne i smia. Den røde teglverksbygningen fra rundt 1910 danner en perfekt ramme for de fantastiske lokalene han har pusset opp helt fra bunnen av siden mai i fjor.

– Her var det verken vann eller strøm, men jeg har jobbet «grassalt» med lokalene og det har blitt ganske fint, forteller han og smiler stolt.

Lokalene leier han av Glitre Energi og de ble overbevist fra første stund om at Steven var den rette til å ta over deler av den tomme fabrikkbygningen.

– Jeg solgte meg selv inn kan du si, smiler Steven om søknaden han leverte til styret som forvalter eiendommene og museet.

– Men jeg falt pladask for lokalene med en gang og så hvilket potensial som lå her. Jeg har alltid drømt om slike lokaler, forteller han begeistret.

Det er åpent og luftig i de tøffe lokalene nede på Labro. Foto: Anniken Tangerud

Fra tomt skall til varmt verksted

Det ble noen lange dager under oppussingen. Foto: Privat

Rundt oss har de grå betongveggene blitt hvite, gulvet har blitt fikset og verkstedet har både et eget galleri, med sitteplasser for kursvirksomhet, en svær kontorpult og egen sittekrok med møbler fra 60-70-tallet (kjøpt på bruktbutikken ikke langt unna), en fisketank for karpene hans og alskens av utstyr, skulpturer og alskens av verktøy en smed trenger: tunge ambolter i ulike størrelser, skruestikker, hammere, tenger og (for oss uinnvidde, mystiske) håndredskaper.

Steven tok med det han kunne bruke fra det forrige verkstedet. Resten har den nevenyttige karen fikset på stedet.

– Jeg ordnet mye selv ja og fikk god hjelp av broren min Adam Carpenter som jobber i kommunen. Nå har det blitt et trivelig og velfungerende verksted altså, sier han.

Her har det nå blitt en sittekrok for kursvirksomhet. Foto: Privat

Det var ganske mye som skulle på plass før ting var på stell.

– Den her for eksempel, er ei råtung, gammel fjørhammer fra tredve-førtitallet. Den er helt avgjørende hvis en skal banke ut store emner uten å få senebetennelse hele tiden, forklarer han og holder en trygg hånd på den store maskinen. Vi løftet den inn med en hjullaster.

Med respekt for varme

I hjertet av smia står essa: den åpne ovnen hvor metallet varmes til det er gløder og kan bearbeides.

– Ei esse, avl eller grue, det er flere dialektnavn på det.. men hjertet i enhver smie, er jo varmen til smeden, forklarer Steven og smiler.

Rundt tusen grader holder metallet når det er rødt, så det er et håndverk som krever aktelse.

– Jeg har respekt for varme, sier han bestemt og røper det har blitt noen brannskader opp gjennom.

– Men ikke så ofte man skulle tro, legger han til og ler.

Labroområdet i seg selv har en spennende forhistorie og gravhauger viser at det har vært mennesker her helt fra bronsealderen. Da passer det ganske godt med smed på plassen.

– Da man i Skandinavia begynte å utvinne jern under den tidligere jernalderen, rundt 500 før Kristus, så utvant man jern fra myrmalm og da fikk man en jernklump som man måtte bearbeide og da oppstod smedyrket omtrent samtidig – med at man skulle forme det jernet som man da hadde lært å få ut av naturen. Så på mange måter er smedkunsten også opphavet til mange andre håndverk, forklarer Steven som blant annet har studert kunsthistorie, maritim arkeologi og har hovedfag i arkeologi.

Saken fortsetter under bildene
Fantastisk detaljrikdom. Foto: Anniken Tangerud

Trolldom

Det var da han dro på et helgekurs i knivmaking for over 20 år siden at han ble frelst.

– På mange måter er det nesten trolldom dette her. Man forvandler noe som egentlig er «bestandig» og hardt. Jeg finner jernet dypt fascinerende fordi det har et spenn i overflaten som er helt utrolig. Fra rust til helt blankt om du polerer det…og det er det samme materialet, utdyper han engasjert.

Ved siden av jobben som museumsbestyrer på Bygdemuseet, bestemte Steven seg for å lage sin egen smie på Birkeland og i 20 år jobbet han så femti prosent som smed og femti prosent ved museet.

Nå satser han 100 prosent i sin nye smie nede på Labro.

– Jeg lager alt det andre som ikke er verktøy, forteller han.

Fra skulpturer på bestilling, porter, skilter, lysestaker, smykker, møbler, håndtak, værhaner, hengsler til rekkverk, kan Steven lage det meste innen tradisjonelt smedarbeid.

For den dyktige smeden handler det om å ta smedkunsten inn i vår tid.

– En av de viktigste rollene er at smeden må tilpasse formspråket til vår tid. At det passer inn i det moderne hjem. Derfor bruker jeg gamle teknikker, men prøver å lage uttrykk som kan bringe faget videre og gjøre at det overlever, forklarer Carpenter.

Hva inspirerer deg?

– Interessene mine, innleder Steven og fortsetter:

Møtet mellom det organiske og det teknologiske har lenge interessert Carpenter. Foto: Anniken Tangerud

– Jeg er fascinert av gammel industri, overflater, rust og er opptatt av forholdet mellom moderne teknologi, det harde og gamle, organiske ting. Hva skjer med mennesket oppi dette?

– Nå er vi i dataalderen og vi omgir oss med ting som er en blanding av ting fra den gamle tiden da alt var mekanisk, man kunne forstå alt og se hvordan det beveget seg, mens nå går vi over i en tid hvor det blir mindre tydelig. Vi er liksom på toppen av en kunnskapspyramide og forstår bare en bitteliten bit. Så jeg er fascinert av de gamle, mekaniske tingene og prøver å stille det opp mot det moderne ved å lage ting som har elementer fra begge verdener.

– Selv om jeg er ganske stillfaren av meg, får jeg gjerne fikse ideer, sier han og humrer.

Hva er det beste ved å være smed?

– Jeg liker yrket. Jeg liker friheten ved det og mulighetene det gir til å skape ting med et eget uttrykk.

En viktig del av hans virksomhet er samtidig å gi andre et gløtt inn i smedfagets spennende verden.

Det gjør han både ved å være redaktør av Norges eneste tidsskrift for smeder, SMED, som han gir ut sammen med kona Anne Mette Hope som står for står for layout og grafisk arbeid.

I tillegg holder han jevnlig kurs i smiing – både for nybegynnere og viderekomne, for elever og lærere på TIP (teknikk og industriell produksjon) i Oslo og Akershus og for elever i kunst – og håndverksfaget.

– Ekstra artig er det når jeg opplever at et kurs hos meg gir gnisten til en videre karriere innen faget, smiler han.

– Gjennom mitt yrke, treffer jeg mange spennende folk. Det er svært givende og gir meg mye energi. Jeg håper folk lokalt vil bruke meg fremover og alle er hjertelig velkommen på en kaffe, avslutter han varmt.