Wegar Hogstad har siden 2012 fulgt hjertet og hjulpet mennesker i Uganda. Han tar oss med på en utrolig reise gjennom de siste årene.
Det hele startet med et kjøleskap og har nå endt opp i en grisefarm.
Men la oss gå tilbake til starten, til begynnelsen der første møtet med Uganda tok plass. Det hele begynte i 2012 da Synsam og Right to play, organisasjonen til John Olav Koss, skulle bistå med synshjelp.
Etter denne turen ble Wegar Hogstad så grepet at han involverte broren, Bent Hogstad:
«Har du lyst til å bidra, i Uganda kan du være med på å endre et liv, ved bare litt innsats!» spurte han broren.
…og det var akkurat det de gjorde!
Det var her Wegar først møtte Caroline Akope, en alenemor som nesten bodde i slummen.
– Hun solgte mat i tillegg til å arbeide i Right to play, og kjøleskap hadde hun ikke, så maten ble lagret på tørris, forteller Wegar.
Så Wegar gikk til innkjøp av et kjøleskap for å lette hverdagen noe.
Etter tre innbruddsforsøk bestemte de seg for å hjelpe ytterligere, med å leie et sted med både innlagt vann og strøm, som er mer sikkert. Samtidig støttet de henne gjennom utdannelse og hun har nå fullført en mastergrad, slik at hun nå kan stå på egne ben.
– I dag har hun giftet seg med en pastor, og i magen ligger det en liten baby – som skal hete Wegar. Enten det blir gutt eller jente, for der nede er det ingen som vet hva Wegar betyr, forteller han stolt.
Det stoppet ikke med Caroline. I 2013 møtte de sjåføren Edmond Engulu.
– Han arbeidet også i Right to play, men ble arbeidsledig i 2015 etter omorganisering. Han er en fantastisk fyr med et vanvittig godt humør. Så da vi spurte han hva vi kunne hjelpe med og hva han ønsket å starte med, fortalte han at han gjerne skulle startet en grisefarm, sier Wegar.
Så etter litt kalkulering, ble det grisefarm og i dag er de klare for å utvide driften.
Høsten 2017 dro de ned igjen sammen med faren, Håkon Hogstad og sønnen til Wegar, Håkon Hogstad ( Jr). Dette for å besøke grisefarmen, hilse på alle de har møtt og i bagasjen hadde de med seg ting de hadde samlet inn i Kongsberg.
Klokker, smykker, radioer, leker, parfyme, playstation og mye mer. Dette delte de ut til mennesker de møtte på reisen. For eksempel damen Shamilla som lever i slummen og er leder for en kvinnegruppe. Gjennom gruppen opplyser hun unge kvinner om sin egen kropp, prevensjon og HIV. Gavene Wegar og familien tok med ble sendte med henne som hun delte ut til de i kvinnegruppen.
Et kontrastfylt besøk
Det har også vært et eventyr av naturopplevelser.
Wegar viser oss bilder av en fantastisk reise, der de fikk oppleve folkedans, den lokale befolkningen, kontrasten til Norge og den ville siden av Uganda med en fantastisk variasjon av dyr.
En dag de var ute å kjørte, lå faktisk en av Ugandas giftigste slange i veien, en «Puff Adder».
– Den må vel ha vært en meter! forteller Wegar entusiastisk mens han zoomer inn på bildet på telefonen.
– Blir du bitt av denne er du ferdig – da er det i beste fall amputere benet! legger han til.
«Smilene glemmer man ikke»
Hvilke inntrykk sitter du igjen med nå?
– Man må begynne i det små, men det beste av alt er å se ansiktene til de man hjelper; se hvordan barna lyser opp da vi leverer ut ting vi har med til dem. De er så utrolig takknemlige, og smilene glemmer man ikke, forteller Wegar varmt.
Hva skjer videre?
– Neste mål er å sette i stand et hus som ble påbegynt i 2005, for Caroline. De fikk aldri råd til å fullføre dette. Vi håper på å få til en innsamlingsaksjon da tiden er inne, slik at vi får realisert denne drømmen. Men jeg håper på å reise ned igjen neste år for å se alle sammen og se utviklingen på grisefarmen, som vi nå er i full gang med å bygge ut, avslutter Wegar.
