Frem til jul vil vi hver dag dele en smakebit fra vår spennende kulturhistorie knyttet til norske juletradisjoner. Flere av tradisjonene har også et lokalt tilsnitt.

Tekst: Gry Ljøterud Andersen, Lågdalsmuseet 

Juleneket og dyrene i jula

Det skulle være fred mellom mennesker og dyr i jula, og alle husdyr og fugler skulle ha godt stell og noe ekstra å spise. I skogen skulle feller og snarer tas ned, og ingen måtte gå på jakt.

Det mest konkrete beviset vi har på den ekstra omsorgen folk hadde for fugler og dyr i julehøgtida er juleneket eller fuglebandet.

Fra Rollag er det kjent at juleneket blei heist kl. 12.00 på julaften. Andre steder skulle det heises når det lysnet om morgenen. Mange trodde at de som fikk neket først opp, fikk avlingen først i hus om høsten. På mange gårder feira man at neket var reist med å ta seg en dram, den såkalte ”spikkebandsdrammen”. Denne skikken er også kjent fra Numedal.

Nekene skulle festes i toppen av ei lang stang, og ekstra stas var det hvis man hadde et nek på hver side av låvebrua. Noen steder, som enkelte steder i Lågendalen, var det også vanlig med grankvister eller bjørkekvister i toppen av neka. Etter hvert blei det vanlig med nek i byene også, men her blei de ofte plassert i nærheten av vinduer, i trær og andre steder hvor folk kunne se dem.

De første juleneka vi hører om er i Telemark og Gudbrandsdalen på 1700-tallet, men skikken antas å være mye eldre. Eilert Sundt mente juleneket var en førkristen skikk som blei brukt for å verne seg mot de underjordiske og andre onde makter i den mørke årstida.

Nekene skulle lages av det siste kornet de høsta, akkurat som såkaka.

Det var knyttet mye overtro til oppsettinga av fugleneket. Kom det en spurv i neket mens man satte det opp, trodde man det kom til å bli et dødsfall i slekta i året som kom. Kom det skjærer i neket rett etter at det var reist blei det uår, og hvis småfuglene uteblei ville det bli riktig dårlige kornavlinger. Kom det mange småfugler som ville det derimot bli et grøderikt år. Mange trodde også at spurvene ville la kornet på åkeren være i fred om høsten hvis de fikk et stort kornnek på julaften.

Det var ikke bare fuglene som skulle få kornnek på julaften. Mange ga også husdyra et stort havrenek som fôr på julekvelden. Folk trodde nemlig at julenatta var lenger enn alle andre netter, og at dyra derfor måtte få noe ekstra å spise.

Kuene og hestene kunne også få lefse eller brød med en julehilsen: “Et vel, lev vel, i kveld er det julekveld” (Olav Bø: “Vår norske jul”). Fjøsa blei også ekstra reingjort på julaften, og dette blei ofte gjort tidligere enn ellers slik at folka på gården kunne få en lang og fredelig julekveld sammen. Mange trodde også at dyra kunne prate denne natta, og blei de dårlig behandla, hadde det møkkete eller fikk lite mat kunne de klage til jomfru Maria.

Kildehenvisninger

KILDEHENVISNINGER

Lokalhistoriske kilder:
Tov Flatin:  Gamalt frå Numedal I – VII og Numedal og dølaminne.
Langs Lågen, diverse nummer.
Vidar Skaar Borgersen
Medlemmer i Lågdalsmuseet Venner

Norske juletradisjoner:
Olav Bø: ”Vår norske jul”
Birger Sivertsen: ”Norsk Jul”
Ørnulf Hodne: Jul I Norge

Denne teksten er i sin helhet hentet fra Lågdalsmuseet og ble først publisert der.