21. desember: Ølbryggeren St. Thomas dag, juleølet

Frem til jul vil vi hver dag dele en smakebit fra vår spennende kulturhistorie knyttet til norske juletradisjoner. Flere av tradisjonene har også et lokalt tilsnitt.

Tekst: Gry Ljøterud Andersen, Lågdalsmuseet 

Ølbryggeren St. Thomas dag, juleølet

Mange av skikkene fra norrøn tid levde videre i kristen tid, slik at vår jul både har hedenske og kristne trekk.

Ordet jul kommer av det norrøne “jol” og henspeiler til offerfesten vikingene feiret midtvinters. Denne offerfesten blei holdt for å hedre de døde forfedrene og de norrøne gudene, spesielt Odin, Frøy, Njord og Tor. Det var disse gudene som sørget for at avlingene blei gode og fruktbare, trodde folk. Det var derfor viktig å holde seg inne med dem. Sentralt i offerfesten sto derfor ølet eller mjødet som blei drukket til ære for gudene.

Folk trodde også at de kom nærmere gudene når de selv var beruset.

Den rituelle øldrikkingen i forbindelse med julefeiringen tok ikke slutt da kristen-dommen blei innført.

Håkon den gode påla folk å brygge ei tønne øl til jul, og i Gulatingsloven finnes det faktisk et påbud om å brygge øl til jul. “Ølet skal signes til takk fra Kristus og Sankta Maria for godt år og fred”. Det skulle brygges mye og sterkt øl, og det var helt greit å drikke så mye at man blei litt beruset. Mange pleide faktisk å skrike og skråle mot slutten av ølbrygginga, for da trodde de ølet ville bli ekstra sterkt. Hvis man ikke brygga øl til jul kunne man bli bøtelagt, og betalte man ikke boten kunne kongen eller kronen ta gården!

Ølet- og bryggerens skytshelgen

Ølbrygginga startet en til to uker før julaften på voksende måne og flo sjø. Dette ville nemlig gi drøyere og bedre øl. Ølet måtte være ferdig innen St. Thomas dagen, også kjent som Tomasmesse, på vintersolverv 21. desember. St. Thomas er også kjent som “Tomas bryggeren”, og han er ølet og bryggernes skytshelgen. Det var lenge vanlig at folk gikk fra gård til gård og smakte på hverandres øl denne dagen. Ofte resulterte dette i en aldri så liten førjulsfest.

Saken fortsetter under bildet. 

Lokal ølbrygging

Det finne flere lokale variasjoner når det gjaldt ølbrygging, men det meste er selvfølgelig ganske likt. I Langs Lågen har Sæmund Wulfsberg skrevet en artikkel med tittelen “Juletradisjoner i Sandsvær”.

Her gir han en detaljert beskrivelse av brygging av juleølet slik han kjente det fra Sandsværbygdene:

“Forberedelsene til julefeiringa var svært omfattende. Ikke minst brygging av juleølet var en viktig oppgave. En gammel bestefar i huset tok gjerne på seg dette ærefulle oppdraget. Forberedelsene startet allerede på det varmeste om sommeren. Da ble bygget til maltgjøring lagt i en haug på låvegulvet og dynket med varmt vann. Det var for å få groinga i gang. I det varme været begynte snart de første grønne gropiggene å stikke fram av byggkorna. Haugen med bygg måtte så vendes om flere ganger for å få jamn groing. Når groinga var omtrent halvannen gang så lang som kornet, ble prosessen avbrutt. Kornhaugen ble skuffet utover låvegulvet i tynne lag for bedre tørking. Deretter ble kornet tørket i badstua eller kjona (tørkehuset). Produktet kaltes nå malt. Utpå høsten begynte bekkekvernene å dure. Nå var maltet klar til brygging.

Maltet ble lagt på et filter av halm over et kar. Over dette helte man varmt vann som fikk stå og trekke. Når maltet hadde trukket vel og lenge, åpnet man en tapp i bunnen av karet og tappet ut den såkalte vørteren. Prosessen med å tømme varmt vann over maltet ble gjentatt flere ganger.

Etter denne prosessen ble vørteren kokt sammen med humlen som skulle gi både smak og klaring. Kokinga ble gjort så grundig at det ofte var påkrevd å sette til vatn så ikke vørteren skulle bli alt for søt.

Fra gryta blei vørteren tømt like i gjæringstønna. Her fant nedkjølingen sted. Temperaturen skulle nå ikke være høyere enn at en kunne tåle å holde en bar ålboge nedi mens en langsomt telte til 10!. Da var rette tidspunkt inne til å ha i gjær og pakke tønna godt inn i skinnfeller mm. Nå var det viktig at temperaturen kunne holde seg mest mulig stabil. Og på peisen ble det et veldig bål holdt vedlike natt og dag så lenge gjæringen sto på. En ølbrygger måtte således passe på som en smed hvis resultatet skulle bli førsteklasses. Øl ble brukt i store mengder siden det måtte tjene som drikk i stedet for kaffi, i hvert fall for et par hundre år siden. Men vanligvis ble slikt øl oppblandet, så noe skade gjorde det knapt. I et vers om ølet heter det:”

Bront i rotæ
hvitt i toppen
sprelær under skinnfællen
å gjør godt i kroppen!

(Sæmund Wulfsberg, Langs Lågen nr. 4-1998, s. 162-164.)

Bryggeria overtok mye av ølproduksjonen fra begynnelsen av 1900-tallet. Bryggeriprodusert juleøl med en alkoholprosent på 6 % eller mer har vi hatt i Norge siden 1936. Jula er fortsatt en viktig ølfest for mange, og i løpet av desember drikker vi rundt ti millioner liter øl. Over halvparten av dette er spesiallaga juleøl.

KILDEHENVISNINGER

Lokalhistoriske kilder:
Tov Flatin:  Gamalt frå Numedal I – VII og Numedal og dølaminne.
Langs Lågen, diverse nummer.
Vidar Skaar Borgersen
Medlemmer i Lågdalsmuseet Venner

Norske juletradisjoner:
Olav Bø: ”Vår norske jul”
Birger Sivertsen: ”Norsk Jul”
Ørnulf Hodne: Jul I Norge

Denne teksten er i sin helhet hentet fra Lågdalsmuseet og ble først publisert der.

Del og lik!
  • 64
  •