20. desember: Flere nissehistorier fra Numedal

Frem til jul vil vi hver dag dele en smakebit fra vår spennende kulturhistorie knyttet til norske juletradisjoner. Flere av tradisjonene har også et lokalt tilsnitt.

Tekst: Gry Ljøterud Andersen, Lågdalsmuseet 

Nissehistorier fra Numedal

Tov Flatin, Lågdalsmuseet grunnlegger og styreleder fra 1924 til 1944, utgav flere bøker med tittelen “Gamalt frå Numedal”, hvor han blant annet samlet en rekke haugtussehistorier fra Numedal.

Wikipedia

Han gir også en god beskrivelse av den lille karen:

“Det er ein litin valvoksin kar, graa i andlite og graa i augo og alltid graaklædd, naar ein undantek den raude lua. Han bor inni haugar og hamrar tett ved, der menneskja bur og er ein sers god granne aa hava, dersom ein er venir med honom. Daa ser han etter i fjøs og stald og løde. Um kyrne ber um natti, er han tilstadar og tek imot kalven og hev han i garden, og mjølk og smør vankar det i mengdevis. Og i stalden er han same fagnadmannen; Tek han seg yvi aa stelle hestane, er dei alltid blanke og feite og fine”.

“Rjomegraut likar han fælande godt, og det lønar seg væl aa spandere eit spann på honom av og til. Daa maa ein setja det paa laaven eller i fjøset eller ute under eit tre eller ein bergufs, der ein veit, han held til og kan finne det. En liti mjølkeskaal lyt han ha i fjøse kvar kveld”.

“Haugetussen er lentung og lettliva, når han er i godlage. Han leikar og dansar og ler og godgjer seg. Men det er ikke alle han syner seg for. Ho gamle Jørunn Kvasshovd i Stuvestadgrenni var godvenir med`n og såg`n so jamleg. Mang ein gong stod ho i glase heime i Kvasshovd og lo med seg sjølv og såg på dessa gråtassane, som kruka på uti tune”.

“For lang tid siden budde det ein mann i Kvasshovd, som fann på å flytje heste-stallden sin. Då han kom til hestane um morgonen etter fyrste natti, dei hadde stadi den nye stalle, låg dei daude begge tvo. Han kjøpte seg at hestar, men det gjekk same vegen med dei. So var det ein kveld, han var ute og starva, at det kom ein litin gråklædd kar til`n og bad`n at han vilde flytja stalden sin igjen. Fær naa`hestænn dinne lannar  (tisser), så renn de på matbore mett,” sa han. Mannen so gjorde, flutte stalden attende på den gamle tufti, og då trivst hestana hans og vart so gilde, at det var makalause i heile bygdi”. En lignende historie er kjent frå gården Bjørkhaug i Nore.

Wikipedia

Haugtussen hadde mange menneskelige egenskaper, noe denne historien fra Lyngdal vitner om: ”Han gamle Sjur Haave møtte engong en hælt haugetusse på Tovskjenn. Saa spurten Sjur`n hossen dæ hadde gaatt te med beine hass. Jaa faar hunndre aar sea hadde han sti paa skji utover Tekslehøgge, aasaa hadde han døtti aa brøte beinet a sei, sa`n. Aa saa rega`n agaarde.”

Haugtussen kunne stjele høy fra nabogården hvis han syntes det var lite for igjen på gården om våren.

Tov Flatin har følgende historie fra Vangestadgårdene i Flesberg, og nesten lik historier kjenner vi også fra Bakke og Livland i Lyngdal, Bjørg i Rollag og Tveiten i Veggli; “Paa kvar av Vangestadgardane var det i gammal tid ein haugetusse. So hadde dei starviing daa, maatta, som dei alltid hadde, og drog kvar til sine krøter. Eingong i myrkingi um kvelden, so utpaa vaarkanten, saag dei, at dei møttest med kvar si høysbyrd nettupp i lede millom tuni, og der gauv dei i hop aa slaast og held paa i lang tid, so høyføykja stod:”

“Paa Vangesta va dæ ei stor eik, som haugetussen hølle tel i. Unner den eika sette døm mat aa drekke te tussen, aa dæ vart vælstand aa rikdom paa garden”.

Sæmund Wulfsberg var opptatt av haugetussehistoriene i Sandsvær, og i Langs Lågen nr. 4/ 1981- s174-177 har han skrevet artikkelen ”Tussen var en godlynt kar- men dansa i hel Vesle-Kari som dreit i grautskåla hans”. I denne artikkelen hører vi også om haugtusser som stjal høy fra hverandres gårder, blant annet på Vettestad og Lia i Efteløt og Skoli og Søum i komnes. Det finnes faktisk et vers om høytjuveriet på de to gårdene I Komnes:

”Å Søom-tussen tapæ, men Skolitussen vant,
-Skoli`n blei rik, men Søom`n blei fant!”

I Rollag har Arne K. Skarpmoen før 1930 nedtegnet flere historier om nissen. Her følger noen av dem i en bearbeidelse av Kjell Hongseth fra Rollag.

“På gården Rostad stelte Nissen kuerne, og når en ko skulde kalve, så fik ingen laav til at se til den. Men så var det en gang en jente, som lå på fjøsjalden, hun så hvorledes Nissen stelte engang en ko kalvede. Han havde et blått lys, han tok i mot kalve og havde den i galin, melkede koen, gav kalven melk, satte melkeringen opp på en hylde, ga koen mat og drikke og stelte alt i god orden…”. En lignede historie er også kjent fra Hvåla i Sandsvær.

“Manden på Bjørge måtte engang flytte hestestalden:  thi Nissen klagede over at hesten staldede på hans seng. Så var det en morgen at sønnen kom ut på trammen for at late vandet som nissen begynte at skrike at det randt på hans frokostbord. Siden den tid har jeg ikke hørt hvordan det står til med denne “Nisse”, men gutten blev lidt “tullin” af seg efter den dag”.

“På gården Fjøse skulde tjenestejenten en julekveld på låven med fløtegraut til Nissen. Hun syntes det var galt at gi Nissen den gode mat og spiste op selv fløtegrøten, og hun bragte den i stedet noget havremelsgrøt i et traug. “Der har du trauget dit styghingen!” sagde hun. Hun havde ikke før sagt dette, forend Nissen kom farendes og begynte at danse med hende. Mens han dansen sang han “Å ha, du ete op grauten for Tomten du! Å ha du ete op grauten for Tomten du så ska`du få danse med Tomten du. Å ha du ete op grauten for Timeten du! Da der kom folk på låvenom morgenen, var hun mer død eller levende”.

Sæmund Wulfsberg har en lignende, men enda mer dramatisk tussehistorie, fra gården Rud i Passebekk. Her var det nemlig en nisse som jobba og stelte budskapen så godt han kunne. Som belønning fikk han alltid rømmegrøt på låven. Så hadde de fått ei ny tjenestejente, og hu blei sendt ut på låven med rømmegrøt. Men i stedet for å gi den til tussen, spiste hun den opp selv og gjorde fra seg i grøtbollen! Da Tussen oppdaga dette, gikk han inn på kjøkkenet og greip fatt i tjenestejenta og begynte å danse med henne mens han tralla og sang:

”Vesle Kari Ru- vesle Kari-Ru,
Du ske få danse mettæ di du!
Åt opp grauten og dreit i skåla-
-før Trillitranten å du-du!

Tussen på Ru, hans ske deg snu,
du ske få danse mettæ di du!
-Åt opp grauten å dreit i skålæ
førr Trillitranten å du-du!

Det blir sagt at haugtussen dansa så lenge med vesle Kari Ru at ”hu datt dau på golvet”. (Langs Lågen nr. 4/1981 s.175)

Så ikke glem å sette ut grøt til nissen eller haugetussen julaften!

KILDEHENVISNINGER

Lokalhistoriske kilder:
Tov Flatin:  Gamalt frå Numedal I – VII og Numedal og dølaminne.
Langs Lågen, diverse nummer.
Vidar Skaar Borgersen
Medlemmer i Lågdalsmuseet Venner

Norske juletradisjoner:
Olav Bø: ”Vår norske jul”
Birger Sivertsen: ”Norsk Jul”
Ørnulf Hodne: Jul I Norge

Denne teksten er i sin helhet hentet fra Lågdalsmuseet og ble først publisert der.

Del og lik!
  • 45
  •