Frem til jul vil vi hver dag dele en smakebit fra vår spennende kulturhistorie knyttet til norske juletradisjoner. Flere av tradisjonene har også et lokalt tilsnitt.

Tekst: Gry Ljøterud Andersen, Lågdalsmuseet 

Åsgårdsreia / Oskorei

Noe av det folk frykta mest rundt juletider var åsgårdsreia. Dette var et følge av ridende dauinger trodde folk, og da spesielt gjengangere som hadde lidd en voldelig og for tidlig død. Disse gjengangerne måtte følge med reia helt fram til den rette dødsdagen.

Reia besto også av en rekke ondsinnede vesener og gjengangere som hadde vært drukkenbolter, bedragere og drapsmenn mens de levde.

Ivar Åsen mente åsgardsreia betydde “den skramlige ferda”, men navnet åsgårdsreia kommer opprinnelig av åsgudefølget, det vil si et følge av hedenske guder og valkyrier. I Telemark og Setesdal trodde folk at det var ei hulder som het Guro Rysserove som rei i spissen av følget sammen med Sigurd Fåvnesbane på hesten Grane. Dette kan tyde på at trua på åsgårdseia går tilbake til norrøn tid.

Mange trodde reia slo seg ned der et menneske var blitt drept eller kom til å bli drept, men den kunne også skape mye uro andre steder og sette hele gårder på hodet. Det var derfor viktig å rydde på tunet for at ikke reia skulle støte bort i noe å slå seg ned på gården. Gjorde reia det ville den drikke opp ølet i kjelleren, spiste opp maten på stabburet og plage dyra i fjøsa.

For å lure reia helte folk vann i ølet og la ei sigd eller noe annet av stål sammen med maten. De kunne også brenne brød og sette tjære-kors på stabbursdøra. Dette finner vi fortsatt rester av på mange gårder i Numedal, blant annet på langlofta på Kravik og Sevle i Nore. De kunne også sette kors i panna på kyra og over fjøsdøra.

Kidnappet folk

Her ser dere korset. Foto: Lågdalsmuseet

Åsgårdsreia kunne også dra av gårde med folk og fe. Både i Setesdal og Telemark fortelles det historier om folk som blei bortført av reia, blant annet ei kone ved navn Hege i Nissedal.  Folk som blei tatt av reia måtte “korse” seg så rask som mulig. Da blei de “kasta av”. Det kunne også hjelpe å banne.

Verre var det med dyra. Både hester og kyr kunne bli bortført av reia, og hestene blei da skamridd og sto og skalv i stallen dagen etterpå. For å beskytte hesten mot reia kunne man brenne brød på hesteryggen. Ellers holdt både hestebjeller og dombjeller åsgårdsreia og andre underjordiske borte når man skulle ut å kjøre med hest ved juletider, ikke minst når man skulle til kirken førstedag jul.

Kildehenvisninger

KILDEHENVISNINGER

Lokalhistoriske kilder:
Tov Flatin:  Gamalt frå Numedal I – VII og Numedal og dølaminne.
Langs Lågen, diverse nummer.
Vidar Skaar Borgersen
Medlemmer i Lågdalsmuseet Venner

Norske juletradisjoner:
Olav Bø: ”Vår norske jul”
Birger Sivertsen: ”Norsk Jul”
Ørnulf Hodne: Jul I Norge

Denne teksten er i sin helhet hentet fra Lågdalsmuseet og ble først publisert der.

Del og lik!
  • 253
  •  

3600.no

Se alle innlegg