Frem til jul vil vi hver dag dele en smakebit fra vår spennende kulturhistorie knyttet til norske juletradisjoner. Flere av tradisjonene har også et lokalt tilsnitt.

Tekst: Gry Ljøterud Andersen, Lågdalsmuseet 

Lucia

De fleste av oss forbinder Luciadagen 13. desember med hygge og kos. I barnehager og på skoler er barna kledd i hvite klær og holder levende lys i hendene mens de går i tog og synger Luciasangen. Foran går den heldige jenta som har blitt valgt til å være Lucia med krone med lys på hodet. Nybakte lussekatter med rosiner blir delt ut. Alt dette til ære for Den hellige Lucia av Syrakus (f. 286), siciliansk helgen som led martyrdøden 13. desember 304 e.kr., midt under de verste kristendomsforfølgelsene. Lucia, som kom fra en svært velstående familie, skal ha gått ned i de mørke katakombene og gitt mat til alle de kristne som satt skjult her. For å ha hendene fri, hadde hun en krans med lys på hodet.

Santa Lucia. Foto: Wikipedia

Lucia hadde som ung avlagt kyshetsløfte og lovet å gi alt hun eide og sin medgift til de fattige. Hun ville vie sitt liv til Gud. Moren ville derimot gifte henne bort til en velstående hedning, men Lucias mor var svært syk, og Lucia overtalte henne til å bli med på en pilgrimsreise til martyren Agathes grav. Moren blei frisk, og lot Lucia få leve som ugift som takk for at hun hadde tatt henne med på reisen. Den krenka brudgommen anga i raseri Lucia til keiser Diokletians kristendomsforfølgere. Hun ble torturert, forsøkt sendt i bordell, forsøkt brent og det ble helt kokende olje over henne. Først da de kjørte et sverd gjennom halsen hennes døde hun med en lysende lampe i hånden, men ikke før en prest hadde gitt henne det hellige sakrament.

Lysfest

Luciadagen blir feiret som en lysfest i den mørkeste tiden av året, og Lucias navn kommer av det latinske lux som betyr lys. Dette kan også være årsaken til at hun er skytshelgen for synet, og i billedkunsten framstilles hun ofte med to øyne på et fat. En legende forteller også at Lucia hadde umåtelig vakre øyne, og at hun rev dem ut og ga dem til en hedning som var forelsket i henne. Han lot seg øyeblikkelig kristne, og Lucia fikk da nye øyne som var enda vakrere enn de hun hadde tidligere……

Luciafeiringen var vanlig i Norden i middelalderen, og dagen er avmerket på de gamle primstavene. Skikken blei gjenopptatt i Sverige på 1700-tallet, men blei ikke vanlig i Norge før på 1950-tallet. I Kongsberg fantes det i mange år en helt spesiell Luciamarkering. BKs synkronsvømmere hadde juleavslutning som blei avsluttet med Luciasvømming. Alle synkronsvømmerne hadde da lys i hendene og laget forskjellige formasjoner rundt Lucia som svømte i midten. Svømmehallen var selvfølgelig mørklagt, mens St. Lucia strømmet ut av høytalerne.

Lussi Langnatt – den farligste natten i året

Sankta Lucias godhet står i sterk kontrast til den norske folketroens Lussi. Dette var ei trollkjerring som var ute og kontrollerte at folk var ferdig med tresking og spinning den 13. desember, for folk trodde nemlig at jula starta denne dagen. Ølbrygging og baking skulle være i gang, og Lussi kunne forlange å smake på det som blei laget. 

På julaften derimot, tillot ikke Lussi at noen utførte slikt arbeid. Da for hun rundt og kikka ned i skorsteinspipene der det røyk mens hun ropte ”Inkje bryggja, inkje baga, inkje store elder hava”! (Mandal) Gjorde folk det, kunne hun rive ned skorsteinen eller komme farende ned pipa. Hun kunne også ta med seg rampete unger!

Lussi langnatt var det svært farlig å være ute, og fjøsstell blei gjort unna før det var mørkt. Folk låste alle dører, og ingen gikk ut etter at det var blitt mørkt. Lussi langnatt kalles da også Lusifernatt, og viser til at Lussi er en slags kvinnelig utgave av Lucifer (djevelen). Noen mener hun var Adams første kone og mor til alle de underjordiske.

For husdyra var Lussi langnatt en prøvelse, den var nemlig tre ganger så lang som andre netter. “Lussi, lussi langnatt, hu er lang som tre…,” klaga kyra. Dette henger sammen med at 13. desember var vintersolhverv på den gamle julianske kalenderen. Folk trodde også at i det øyeblikket sola snudde blei vannet i elvene til vin og så til vann igjen og horna på kyra snurra trill rundt.

Lussiferda, en samling av gjengangere og onde skikkelser var ute og fòr denne natta, akkurat som åsgårdsreia gjorde resten av jula. Det var også den første natta troll og tusser var ute og fòr i jula, noe de ville gjøre hver natt fram til julekvelden. Folk kunne beskytte seg mot Lussi og alle hennes fæle følgesvenner på samme måte som mot åsgårdsreia. Tjærekors blei malt på dørene, folk fant fram redskaper av stål og la dem sammen med maten og de hang opp hestesko over båsen.

På Lussi langnatt kunne de også sette et kosteskaft foran fjøsdøra. Kom Lussi eller ei annen trollkjerring forbi ville hun ta sopelimet og fly av sted i stedet for å gå inn i fjøset for å plage dyra….Det samme kunne de gjøre 13. dag jul da alle heksene var ute og fòr. Ellers så holdt alle underjordiske, gjengangere  og andre ondsinnede skapninger seg borte fra gården etter at man hadde skutt inn jula når det blei mørk på julaften.  Det hjalp også å ha lys i alle vinduer i julehøytiden.

St. Lucia kom ridene oppover Lågen

Et sagn forteller at “St. Lucia (Lussi) kom ridene hvert år oppover Lågen mot strømmen så vannspruten sto. Og da hun kom opp til det stedet hvor Kongsberg nå ligger, ble hun fanget av Numedølene og ført til et bål som flammet for å bli brent som heks. Hun skal imidlertid ha kommet uskadd fra det brennende bålet.” (Carl Aune: Langs Lågen nr. 3-1998, s.112)

Det finnes flere sagn om Lussiferda i Numedal, og da var det alltid Lussi som red først på hesten Skokse. Antakeligvis skilte ikke folk i Numedal mellom Lussiferdaog åsgardsreia.”Ser man følget bakfra ser de ut som kløyvde ospetrær” (Landstad/Carl Aune: Langs Lågen nr. 3-1998, s.112)

Luciasangen

SANKTA LUCIA
Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
stiger med tente lys
Sanc-ta Lu-ci-a, Sancta Luc-cia.

Natten er mørk og stum.
Med ett det suser
i alle tyste rum
som vinger bruser.
Se, på vår terskel står
hvitkledd med lys i hår
Sanc-ta Lu-ci-a, Sancta Luc-cia.

Mørket skal flykte snart
fra jordens daler.
Slik hun et underfullt
ord til oss taler.
Dagen skal atter ny
stige av røde sky –
Sanc-ta Lu-ci-a, Sancta Luc-cia

Kildehenvisninger

KILDEHENVISNINGER

Lokalhistoriske kilder:
Tov Flatin:  Gamalt frå Numedal I – VII og Numedal og dølaminne.
Langs Lågen, diverse nummer.
Vidar Skaar Borgersen
Medlemmer i Lågdalsmuseet Venner

Norske juletradisjoner:
Olav Bø: ”Vår norske jul”
Birger Sivertsen: ”Norsk Jul”
Ørnulf Hodne: Jul I Norge

Denne teksten er i sin helhet hentet fra Lågdalsmuseet og ble først publisert der.

Del og lik!
  • 74
  •  

3600.no

Se alle innlegg