Innbygger’n: Hanne-Mai Eriksen

Hanne-Mai sprer mye glede og innovasjon i byen.

 

Navn:  Hanne-Mai Eriksen
Alder: 40 denne uken!
Driver med: Det som gjør meg glad: ski, fjell, aktivitet, familie, venner, jobb… Ellers er jeg Forretningsutvikler hos Kongsberg Innovasjon.

Hva er det aller beste med Kongsberg?

Folkene! Det er alle gode venner og kjente som jeg har i denne byen som gir hverdagen farge. Og nærhet til naturen og turmuligheter. Det er trygge rammer i Kongsberg for barna våre å vokse opp i, og det fins mange fine aktivitetsmuligheter både innen idrett, kultur og friluftsliv.

Hvis du fikk 100 millioner til å utvikle byen vår – Hvilket tiltak ville du brukt pengene på?

Sy sammen Vestsida med Østsida i enda større grad. Med Krona-bygget lå det fram planer om bru fra området ved Vandrerhjemmet til Flåtaløkka. Det har blitt presentert noen spenstige skisser med blant annet restaurant over Lågen. Jeg syns det er fantastisk. Jeg er for det som smeller litt, som kan øke attraktiviteten til Kongsberg by og på den måten øke tilstrømming av studenter, god arbeidskraft og nye mennesker som kan opprettholde utviklingen av byen. Skulle vi ikke bli 40.000 innbyggere??

Hele området ved Lågen, fra Mølla og oppover langs Magasinparken (på begge sider), kunne dessuten blitt oppgradert i enda større grad til flotte ute- og rekreasjonsområder, ala Elvebredden i Drammen.

 Hvis du skulle guide en gruppe turister i Kongsberg – hva ville du vist fram først?

Krona og Innovasjonsloftet på Vestsida. Musikkhuset Energimølla. Det flotte turområdet på Knutefjell og rundt Knutehytta. Sølvgruvene.

Hvis du ser tilbake – hva er du mest stolt av å ha fått til?

Det hjemmet som jeg og Børge (mannen min) har bygd opp her i Kongsberg for oss og to fine barn. Det nettverket av gode venner og kollegaer jeg har bygd opp i løpet av 20 år i denne byen.

At jeg nå jobber i Kongsberg Innovasjon og er med og bidrar til tilrettelegging for gründere og de som ønsker å skape nye bedrifter, som igjen gir nye arbeidsplasser og verdiskaping for samfunnet vårt.

Jeg har vel også spredt mye treningsglede på Sense.

Hva er du mest redd for?

At barna våre skal vokse opp med alt for mye ytre fokus. At det blir for mye duckface og likes. At det er prestasjoner og resultater som rår, og ikke innsats. Vi er forskjellige, vi ser forskjellig ut, vi har forskjellige evner og behov, det må være rom for å være litt rar!

Hva er ditt beste minne?

Det må være da jeg kom til Kongsberg i 1997 og begynte på Optometristudiet (optikk). Superspent og superivrig! Og møtte alle de gode folka som jeg ennå har nært. Trønder fra Namsos som jeg er, men nå har jeg jammen bodd i denne byen i 20 år! Og det har blitt mange, mange gode minner og milepæler i løpet av denne tida.

Hvis du kunne gi et nyfødt barn bare ett råd, hva ville det være?

Vær deg!

Når var sist gang du tok et steg inn i det ukjente uten å ane hva som kunne vente deg?

I februar i år så raste det utfor. Det skjedde egentlig ett år tidligere, men jeg kjempet hardt imot lenge. Jeg mistet fotfestet. Og jeg mistet gleden min. Det var en forferdelig følelse. Jeg var redd. Redd for hva som skjedde med meg. Redd for hva alle ville tenke, både familie, venner og kolleger. Redd for å bli sett på som svak og ubrukelig. Jeg følte meg jo ubrukelig. Jeg ble redd for å se mennesker i øynene. Jeg kunne ikke se at jeg hadde noen verdi i denne verdenen. Men jeg måtte til slutt innse at jeg ikke greide det jeg hadde tenkt. Jeg måtte ta en pause og restrukturere meg selv. Det var totalt ukjent terreng og jeg hadde null kontroll. Hvem er jeg egentlig? Hva skjer hvis jeg slipper taket nå? Kommer jeg til å være en ressurs i framtiden? Men her jeg står nå, i dag, på min 40-års bursdag, så kan jeg se tilbake på en prosess som har vært verdifull, det har kommet noe godt ut av det. Jeg har virkelig fått grave dypt inn i meg selv, fått opp mye gruff, og funnet tilbake til MEG. Hvert fall i stor grad. Det er fortsatt en vei å gå, det svinger opp og ned. I mange år har jeg jaget etter å være noe annet enn meg, det har vært slitsomt. Og et prosjekt som er dømt til å mislykkes. Det skulle bare ta meg så mange år å skjønne det. Så jeg må være den trønderen jeg er; jeg er mye til tider, er høyt og lavt, er et følelsesmenneske, er veldig sårbar, trenger input fra de rundt meg, men jeg er veldig glad, gir mye ut i verden, ønsker at andre skal føle seg vel og verdifull som de er, har lyst til å oppleve, vil kjenne at jeg lever… Jeg skal ikke slutte å utfordre meg selv. Men jeg har kanskje en annen innstilling til hvor mye og hvor fort, og en annen innstilling til for hva eller hvem jeg gjør det jeg gjør for. Det handler kanskje om å ha funnet selvaksepten og større trygghet. Jeg kan tørre å være meg.

Hør «Sky» med Emilie Nicholas:

https://open.spotify.com/track/04HzRAn3BJaIvmhpvc1GVT  https://www.youtube.com/watch?v=HC9ctQNcz5U

Hvilke tre ting ville du tatt med deg på en øde øy?

Venner, vin og musikk.

 

Anniken Tangerud

Jeg har jobbet som redaktør, journalist og webansvarlig, og har 16 års erfaring i web- og mediebransjen med en 8,5 års høyere utdannelse.

Se alle innlegg