Det blir minst én tur om dagen på Arne Røsholt, det.
Arne Røsholt (71) har hatt flere toppturer – både i livet og bokstavelig talt.
Det noteres flittig i boken som ligger oppi ei kasse på Langevannstoppen i Kongsberg og på den årlige turen på Nyttårsaften i år blir det en aldri så liten markering av en rekord: Arne ligger nemlig an til hele 371 turer i løpet av 2016!
Så vidt bekjente av Langevannstoppen er det verdensrekord i antall besøk per år.
Arne er tett etterfulgt av Knut Holtan (79) som ligger an til i overkant av 300 besøk av den kjente og kjære toppen i 2016.
Imponerende nok av to godt voksne karer.
Men for den yngste av de to, har det vært en tøff reise på veien dit.
I januar 2014 fikk nemlig Arne hjertestans. Heldigvis skjedde det utenfor nærbutikken slik at det var folk som kunne hjelpe han umiddelbart. En ansatt i butikken sørget for holde sirkulasjonen i gang frem til ambulansepersonalet kom og de fikk hjertet hans i gang igjen etter flere runder med hjertestarter.
Dramatikken til tross, endte det bra.
Tiden etter den dramatiske dagen var naturlig nok tøff, men det har bokstavelig talt gått seg til etter hvert.
Etter noen uker på Rikshospitalet, en pacemaker og god bistand derfra tok han beina fatt.
– Jeg begynte å gå i trappa. Så gikk jeg rundt blokka i Stertebakke. Også utvidet jeg det fra ti minutter, tyve minutter, halvtime og sånn etter hvert. Deretter gikk jeg mye opp brattbakkene til Kjennerudvannet og ned Madsebakken igjen og så tok jeg noen lengre runder etter det, forteller Arne Røsholt til 3600.no
Det tok ikke lang tid før Arne var ute i marka igjen.
– Jeg tror Påsken det året var første gangen, forklarer datteren Elin Røsholt til oss.
– Da fikk jeg en melding av mamma hvor hun sendte et bilde fra Fauleplassen. Det var da dere snakket dere om å ta turen opp til Langevannstoppen, sier hun videre.
Arne nikker.
– Det tok ikke så lang tid før det ble utvidet til Langevannstoppen. For da merket jeg at jeg fint klarte det. Jeg tror jeg tok 68 turer det første året. Året etter ble det 245 og så er jeg oppi 371 i år, forklarer Arne.
Den spreke 71-åringen har alltid vært glad i naturen og holdt seg aktiv og det har nok vært til god hjelp i tiden etter hjertestansen.
Som tidligere fotballspiller, friidrettsutøver, terrengløper, skøyteløper og håndballtrener, har Røsholt trent så lenge han kan huske og erfaringen kommer godt med.
– Hvis du ikke hadde trent og hadde hatt et så sterkt hjerte, så hadde de ikke fått det i gang igjen, sier Elin.
– Så du har litt igjen for den treningen, legger hun til og smiler.
Saken fortsetter etter bildet.
Men hvordan takler man det å være sprek den ene dagen og så bli rammet av et hjertestans?
– Du kan så si. Det er klart at jeg fikk jo veldig bra behandling inne på Rikshospitalet. Det forklarte de rett ut det som kunne skje, hva reaksjonene ble og det gjorde mye med meg. Dette var ikke noe man bare kunne skyve vekk og buse på igjen. De sa jo det at jeg jo var blant de heldige som overlevde, forteller Arne.
Hjertet hans har nå en maksgrense for hvor mye den tåler, men det stopper ikke 71-åringen.
– Pacemakeren gav en trygghet. Jeg har en sperre og kommer ikke over 100 slag i minuttet. Da må jeg stoppe. Men det går veldig fint for jeg vet akkurat hvor mye jeg tåler og etter hvert har jo hjertet mitt blitt mye sterkere. For jeg trener jo hver dag. Jeg er jo i veldig bra form. Men det kommer av at jeg ikke er redd.
– Så jeg vil anbefale det å gå til de som er i samme situasjonen. Altså. Ingen er like, men det er en fin måte å komme seg på og komme seg vekk fra de dumme tankene. Jeg hadde angst en stund, men har bearbeidet det og fått det vekk ved å bryte grenser, forklarer Arne.
– Det er lett å si det, men du må liksom ta i et tak.
Etter så mange turer opp på toppen kan vi saktens si at Røsholt er lommekjent og han når vi spør han om han har noen favorittområder, lyser han opp.
– Om sommeren så er det fra Lurdalen. For det er utrolig mye blomster, sommerfugler, orkideer er det masse av. Det er et helt merkelig område og det finnes blomster der som du bare finner ved kysten, forteller han.
Saken fortsetter etter bildet.
Ikke en sånn som gir opp.
Arne har jo vært vitne til alle årstidene og er ute i all slags vær og på de mange turene har han støtt på både elg, rådyr, hare, rev, rådyr, mår og to gauper.
Men han liker de snøfrie dagene om våren, sommeren og senhøsten best og han holder det ikke skjult at det har blitt noen turer som er ekstra tøffe.
– Særlig når det kom 40 cm snø ble det tøft. Men jeg har egentlig ikke hatt lyst til å snu noen gang. Når jeg bare kommer i gang, så kan jeg gå lenge jeg, forteller Arne.
«Jeg er ikke en sånn som gir opp»
Med snart 371 turer på Langevannstoppen, inkludert ferie og toppturer til for eksempel Preikestolen, Venabu og på Kreta, samt å ha huket inn alle postene til Knutetrimmen, lurer man gjerne på hvordan han får det til.
Men det viser seg at det blir en del kos på turene også.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått to turer. De dagene jeg går to turer, blir det en om formiddagen og en om kvelden. På kveldsturen plukker jeg gjerne blåbær, molter, tyttebær, bringebær og tar det med ro og dill og dall, forklarer Røsholt som røper at han ofte har en kvikklunsj med seg til toppen (ved siden av vannet).
Arne vil forresten ikke si hvor moltene holder til. Men vi kan si så mye som at det er på en myr.
Det er egentlig galskap.
– Det er ikke en besettelse. Det er egentlig galskap, for å si det sånn. Men jeg har gjort det på grunn av helsa mi og for å få skikk på den. De har ikke funnet noe galt ennå, selv om jeg er på kontroll to ganger i året, forklarer han.
Men hvordan kom ideen med 365 turer fra?
– Det startet vel med en tanke om å se hvor mange turer det går an å få til i løpet av et år, forteller Elin.
Målet med 365 kom derimot ikke før på høsten en gang. Da var det noen som prøvde seg med å si at det ikke gikk an.
– Det var jo dumt sagt, ler Arne.
– Det handler jo like mye om det å gå tur. Vi er jo mye ute hele familien. Søsteren min har vel snart 100 turer oppå der og jeg har ligget rundt det selv. Det er jo fordi det er i nærmiljøet og det tar jo en time og halvannen å komme opp. Det er ikke noe du bruker hele dagen på, forklarer Elin.
Og motivasjonen til å gå så mange turer, er enkel.
– Det er helsa som har motivert meg til å holde det gående. Hvis du skal bygge opp helsa di, så er det en veldig fin tur å ta på grunn av terrenget. Skal du på toppen må du ta i litt – du blir ikke bedre av å gå på flatmark. Løypeprofilen de fleste plassene opp til toppen er utrolig fine, skryter Arne.
Til neste år har 71-åringen andre planer.
– Jeg kommer ikke til å gå så mye til neste år. Da skal jeg prioritere andre ting og gå andre steder. Men jeg kommer til å gå oppå der likevel altså, legger han til og roser støtten han har fått av familien og venner på veien.
Datteren har bare lovord å si om reisen hun har vært vitne til.
– For oss rundt ham, har det vært imponerende, men også inspirerende å se at det går an å reise seg, kunne stole på egen kropp og ikke minst psyke og at det fortsatt går an å sette seg noen hårete mål, etter å ha ligget nede for telling, avslutter Elin.
Ja. Det er mye helse i det å bare komme seg ut og i morgen blir det nok en aldri så liten markering på Langevannstoppen på Arnes 371. tur.
Vi tar av oss lua og gratulerer!
